Janson, Tore
Latin
Kulturen, historien, språket. 246 s, tab. Oslo: Pax, 2004. Pris NOK 298
ISBN 82-530-2612-9
Det er litt trist, hvis paleontologene har rett i at Tyrannosaurus rex er det latinske navn flest kjenner. De naturhistoriske museenes dinosauromani har i så fall båret frukter, men viktigere: den kjøttetende dinosaurus’ liv i dataspill, som metafor etc. har gjort begrepet til en del av dagligtalen. Men det er, som kjent, ikke det eneste latinske vi kan gjenfinne i europeiske språk. Man behøver ikke gå til tegneseriens Asterix og Obelix og deres evinnelige motstand mot Cæsar for å gjenfinne latinske uttrykk.
Det var romernes språk, Kirkens språk, middeladerens kommunikative «engelsk», det språk som gjorde det mulig for en kjøpmann fra Genova å snakke med presten på Røst ved et skipbrudd i 1431. Det har vært zoologenes, botanikernes og anatomenes språk. Og legenes. Det var en forutsetning for å bli lege at man besto latineksamen. Den ble mindre og mindre, men vi er stadig mange som det første året av studiet skulle opp til muntlig eksamen i Reichborn-Kjennerud og Eirik Vandviks Latin for medisinarar, som kom i stadig nye opplag i årene 1940 – 66. Nå er latinens plassering blitt slik at København universitet våren 2000 arrangerte et møte med tittelen «Lægelatin – en pasient med behov for behandling!» (1). Også her har engelsk overtatt, medisinens nyord er ikke lenger latinske. Som professor Wullf påpekte på møtet, kjennes begrepet «ulcus ventriculi» stort sett bare nord for den dansk-tyske grense. Den internasjonale betegnelsen er «gastric ulcer». Men latin dukker opp i dagligtalen hele tiden, ikke bare som kilde til det norske ordet vi bruker, men også, i stigende grad, som påpyntede bedriftsnavn. Den er en viktig forutsetning for juridisk og retorisk tenkning og praksis.
Om dette språket og dets kulturhistorie har den svenske språkforsker Tore Janson skrevet en nyttig og meget underholdende bok. Selve tittelen: «Latin – kulturen, historien, språket» inneholder tre latinske ord. Det overraskende er ikke at en tidligere latinprofessor prøver å popularisere det som har vært en viktig del av hans fagliv. Det er heller ikke overraskende at det er lyktes, flere vitenskapsmenn, særlig historikere, er gode til å gjengi faglige diskusjoner på lesbart dagligspråk. Det overraskende er at det er blitt en nordisk bestselger, i Sverige er den solgt i meget store opplag og er også kommet i en svært rimelig og lett tilgjengelig pocketbokutgave. Jeg gav en femtilapp for mitt eksemplar i en kiosk på Arlanda.
Nylig er den oversatt til norsk av latineren Hilde Sejersted som også, sammen med Vibeke Roggen, har skrevet tilleggskapitlene «Latin i Norge» og «Lesetips» – to nyttige kapitler for den som vil ha mer. En stor del av de latinske klassikerne, skjønnlitteratur, filosofi og historie, er oversatt til norsk. Men en sånn liste kunne med fordel også opplyst om hva som er oversatt til dansk og svensk. Det ville den ikke blitt dårligere av.
Janson gir i boken en kulturhistorisk og historisk bakgrunn, som for to-tre generasjoner siden var allment gymnasiepensum. Det er det ikke lenger, innføringen er derfor ikke bare nødvendig, men også spennende og lettlest. Og så avsluttes den med grammatikk og ordliste. Det høres kanskje kjedelig ut, men er det ikke. Det er morsomt hvordan vårt dagligspråk hele tiden har latin som kilde. Ordlisten har også med ord og uttrykk, og så kan man faktisk lure på om «Tyrannosaurus rex» er den latin flest kjenner. Det er det nok ikke, men det er ikke alltid vi visste at de andre ordene var latin.
Dette er en perle av en bok, og forlag og oversetter fortjener all mulig ros for at den kom så raskt på norsk, to år etter den svenske – og samme år som den svenske pocketbokutgaven.
