Ødegaard, Svein
Gilja, Odd Helge
Gregersen, Hans
Basic and new aspects of gastrointestinal ultrasonography
502 s, tab, ill. London: World Scientific Publishing, 2005. Pris GBP 74
ISBN 981-238-845-1
Bergensmiljøet har vært det ledende i Norge innen gastrointestinal ultralyd, mye takket være Svein Ødegaard. Han er en av forfatterne bak en ny lærebok for alle som driver med gastrointestinal diagnostikk, dvs. radiologer, gastroenterologer og gastrokirurger.
Boken innledes med et kapittel om de fysiske prinsipper bak ultralyd og dopplerteknologi, fulgt av et kapittel om bruk av ultralyd i analyser av biomekaniske endringer generelt. Deretter følger et kapittel om ultralydundersøkelse av lever, galleveier og pancreas. Svakheten her, som i en del andre kapitler, er at ultralydundersøkelse ikke evalueres tilstrekkelig mot andre modaliteter. Klinisk vil de fleste i dag bruke CT røntgen som første undersøkelse ved utredning av abdominale lidelser, bortsett fra der det er mistanke om galleblæresykdom.
I kapitlene 4 og 5 beskrives endoskopisk ultrasonografi. Hovedfordelen med denne metoden er at lydproben kommer nær det vev som skal undersøkes og at man dermed kan bruke høye frekvenser som forbedrer oppløseligheten.
I tillegg til ultralydundersøkelsen har bergensmiljøet vært spesielt interessert i mage- og tarmkanalens motilitet og funksjonelle tarmlidelser. Bruk av ultralyd for å undersøke ventrikkelens motilitet omhandles i kapittel 6.
Ultralyd med høy intensitet kan også brukes terapeutisk (kapittel 7). Innen ekkokardiografi har man lenge benyttet metoder med ekkodoppler for å vurdere hjertets bevegelse. Her har man innført begrepet «strain» som betyr et vevs endring i lengde delt på vevets utgangslengde, samt «strain rate» som er «strain» delt på den tiden som går med til lengdeendringen. Disse begrepene og metodene kan også anvendes på gastrointestinaltractus (kapittel 8).
Ved å anvende bevegelige ultralydprober og moderne computere kan man fremstille tredimensjonale ultralydbilder. I kapittel 9 viser man at det er mulig å fremstille svært fine tredimensjonale bilder av organer i mage- og tarmkanalen og tilgrensende kjertler.
Ved duplexsonografi benytter man en kombinasjon av ultrasonografi og dopplermetodikk. I kapittel 11 viser forfatterne at denne metoden kan brukes til å evaluere antral motilitet og transpylorisk strømning. Relasjonen mellom de funn som gjøres i ventrikkelen og funksjonell dyspepsi, er imidlertid noe usikker.
Oppløseligheten ved ultralyd svekkes sterkt ved passasje gjennom organer som inneholder gass. For å bedre oppløseligheten kan hulorganer fylles med vann (hydrosonografi) (kapittel 12). Kapittel 13 omhandler bruk av lydmikroskopi. Metoden gjennomgås. Foreløpig har ikke akustisk mikroskopi fått noen vesentlig plass innen forskning eller klinikk.
I kapittel 14 omtales to av gruppens spesielle satsingsområder, nemlig ultralyd og funksjonell dyspepsi. Gruppen har gjort mange interessante enkeltobservasjoner, men det er vanskelig å trekke noen enhetlige slutninger av funnene. Det er vel heller ikke særlig overraskende når man tenker på hvor heterogen gruppen med funksjonell dyspepsi sannsynligvis er. Tilsvarende synes heller ikke ultralyd å ha noen plass i diagnostikken av refluks med øsofagitt (kapittel 16).
I kapittel 15 omtales endoskopisk ultrasonografi sin plass i gastrointestinal diagnostikk. Denne kan fullt ut konkurrere med andre modaliteter i oppløsningsevne og er uten tvil det beste hjelpemiddel man har når det gjelder vurdering av murale svulster. Metoden synes også å være velegnet til evaluering av pancreassvulster og lidelser i galleveiene. Alt i alt synes endoskopisk ultrasonografi i dag å være den delen av ultralydundersøkelse som har størst utviklingspotensial innen klinisk gastroenterologi.
Det er imponerende at bergensmiljøet har laget en lærebok i ultralydundersøkelse. Boken har gjennomgående høy kvalitet. Mangelen er at den ikke helt bidrar til å vurdere ultralydundersøkelsens rolle mot øvrige bildemodaliteter.
