Njølstad, Olav
Norske nobelprisvinnere
Fra Bjørnson til Kydland. 440 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2005. Pris NOK 399
ISBN 82-15-00697-3
Denne boken presenterer 11 personer født og oppvokst i Norge med en eksklusiv fellesnevner: De er alle nobelprisvinnere. Gruppen består av internasjonale berømtheter som Bjørnson, Hamsun, Undset og Nansen. Men også av personer som i dag er lite kjent utenfor sitt eget fagmiljø: Christian Lous Lange, Lars Onsager, Ragnar Frisch, Odd Hassel, Ivar Giæver, Trygve Haavelmo og den foreløpig siste, prisvinneren i økonomi fra 2004, Finn E. Kydland. De 11 får hvert sitt kapittel. I tillegg følger om lag 30 sider noter, 18 sider litteraturreferanser og et godt register.
Boken er redigert av historikeren Olav Njølstad, som er forskningssjef ved Nobelinstituttet. Historikere skriver om Lange og Nansen, fysikere om Giæver og Onsager, litteraturvitere om Bjørnson, Hamsun og Undset, sosialøkonomer om Frisch og Haavelmo og en kjemiker om Hassel. Kydland presenteres gjennom et intervju. Listen viser at det bare er nobelprisen i fysiologi eller medisin som så langt er uten norske vinnere. Men stopp litt: Prisen i økonomi er jo ingen nobelpris. Den ble innstiftet i 1968 og bærer navnet Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til Alfred Nobels minne, men utdeles samtidig med de andre prisene. Dessuten: Onsager og Giæver var jo amerikanske statsborgere da de fikk prisen. Pytt sann, la oss se stort på det.
Målsettingen med boken er å «øke folks interesse for de norske nobelprisvinnerne og bidra til at hver av disse spesielle og til dels sære begavelsene får den fremskutte plassen i vår kollektive bevissthet som de fortjener». Ambisjonen er, ifølge forordet, å tilby de beste populærvitenskapelige essayene om de norske nobelprisvinnerne og deres prisbelønte arbeider som er utgitt til nå.
Er det noen som burde hatt nobelprisen, men aldri fikk den? Det hevdes at av norske navn er det kun Henrik Ibsens fravær på listen som fremstår som en klar unnlatelsessynd. Et mer provoserende spørsmål: Er det noen som fikk prisen, men ikke burde ha fått den? Her siteres Geir Lundestad, som hevder at det bemerkelsesverdige ikke er at nobelkomiteene kan gjøre feil, men hvor sjelden de faktisk har gjort det. Her finnes visst ingen norske eksempler, men i boken nevnes kort den danske legen Johannes Fibiger (1867 – 1928), som fikk prisen i 1926 for et bidrag til kreftforskningen som viste seg å være en blindgate. Men vitenskapshistorien er mer spennende enn som så. Fibiger huskes i dag også for å ha gjennomført det første kontrollerte kliniske forsøk vi kjenner i medisinen (1).
Dette er en interessant, velskrevet og fascinerende bok. Forfatterne har en klar tenkning rundt en rekke metodeproblemer. Et av dem er deres forhold til objektene. Kjemikeren som skriver om Hassel, var hans vitenskapelige assistent i mange år og kjente prisvinneren personlig – også hans mindre tiltalende sider, som det står.
Hvem av de 11 norske prisvinnerne rager høyest? Hamsun og Onsager. Onsager? Les og lær.
