Organismens gjenkomst

3.6. 2005 forsvarte biokjemiker og vitenskapsteoretiker Jesper Hoffmeyer sin avhandling Biosemiotik for den filosofiske doktorgrad ved Aarhus Universitet. Samme dag utkom boken som oppsummerer forfatterens vitenskapelige virke gjennom mer en 25 år. Den lange modningsprosessen har nok bidratt til tekstens stilsikre eleganse og til at selv de mest kompliserte teoretiske utlegninger synes selvinnlysende og korrekte. I så måte føyer Hoffmeyer seg inn i rekken av andre forfattere med forføreriske hensikter, inklusive Charles Darwin, Richard Dawkins og Stephen Jay Gould. Til like med disse forfattere tar Hoffmeyer for seg de store spørsmål i biologien, som livets opprinnelse, evolusjon og utvikling, og han gir som dem svar som er kreativt nyfortolkende.

Biosemiotikk (gr. semeion – tegn), som er studiet av levende systemer sett fra et tegnteoretisk perspektiv, bygger på molekylærbiologiske, biokjemiske og cellebiologiske observasjoner. Men biosemiotikken går utover disse fagdisiplinene ved at den anser alle biologiske prosesser som formidlet av tegn, og biosemiotikken kan derved fungere som fortolkningskriterium innenfor alle livsvitenskapene. Ved å anvende et felles begrepsapparat ved fortolkning av så forskjellige fenomener som celledifferensiering, språkutvikling og sosial interaksjon søker Hoffmeyer å overskride barrierene mellom sjel og legeme, natur og kultur og liv og død.

Hoffmeyer innvender mot klassisk biologi at den er for reduksjonistisk og i for sterk grad preget av et gensentrert perspektiv, noe som igjen har ført til at organismen kun ses som et passivt redskap for å videreføre genene til neste generasjon. Motsatt dette synet hevder Hoffmeyer organismens sentrale og aktive rolle i evolusjonsprosessen. Ved å analysere livsprosessen som en kommunikasjon via tegn klarer Hoffmeyer, i større grad enn andre teoretikere, å trekke linjer mellom aktivitet utøvd på flere biologiske nivåer. Det biosemiotiske perspektivet får gjennom dette også konsekvenser for medisinens og psykologiens fortolkning av sykdom og behandling, og gir dessuten en uventet vinkling på etiske dilemmaer som legen møter ved livets begynnelse og slutt.

Hoffmeyer har to målsettinger; han vil presentere fundamentet for den biosemiotiske idé, og han vil vise hvordan denne idé bidrar til en nyfortolkning av biologiske prosesser. Han lykkes svært godt med sitt andre prosjekt, men klarer i mindre grad å formidle det filosofiske fundamentet for sitt første prosjekt. Dette skyldes delvis at boken mangler en mer utførlig drøfting av Charles Sanders Peirces tegnlære, som mye av bokens argumentasjon bygger på. Peirces kosmologiske filosofi drøftes derimot inngående, og Hoffmeyer tar, som Peirce, til orde for å anvende finale årsaksforklaringer, om enn ikke i aristotelisk forstand, i biologien. Denne delen av boken vil nok for mange fremstå som kontroversiell.

Biosemiotikk er velskrevet og tankevekkende, og ideene står tett i tett langsetter sidene; det er knapt et tema innen biofilosofi som ikke blir diskutert. Boken bør kunne bidra til å integrere medisinen med de øvrige biovitenskapene, og vil trolig bli en milepæl innen teoretisk biologi. Det er derfor synd at førsteutgaven skjemmes av trykkfeil, at referanselisten er ufullstendig, og til slutt; at boken mangler indeks er nærmest utilgivelig.