Mikkelsen, Trine
Uri, Helene
Aasbø, Kristine
Hårfint
152 s, ill. Oslo: N.W. Damm & Sønn, 2005. Pris NOK 249
ISBN 82-04-11587 -3
I innledningen skriver Helene Uri underholdende om de mange betegnelser som finnes på kvinnens underliv – «mus», «dåse», «pølsebu», det mer poetiske «skattkisten», det gamle norske ordet «fitte», det færøyske «frikadelle». Vaskeseddelen lover oss en utfordrende og eggende vandring i skrift og bilder som hyller kvinnen.
Fotografiene er tatt av Trine Mikkelsen, og er alle skåret over samme lest: En stor hvit flate med en Y, så sterkt lyssatt at man må se godt etter for å skjønne at det er bilde av en kvinne. En del av en kvinne, rettere sagt. Beinet på y-en er mellomrommet mellom kvinnens lår, og armene den lille folden som dannes på hver side av venusberget når man står med lårene presset sammen. Den en gang behårede trekanten er barbert, frisert, farget og dandert, og er blitt til en blå stripe, et svart kors, en gul flette, en lilla busk som minner om røsslyng, et lite juletre, en prinsessekrone … Fotografen har samarbeidet med en kreativ frisør, får vi vite.
Kvinnene på bildene, bortsett fra hårpynten, er til forveksling like. De er flate og hvite, de har lårene dydig presset sammen, og viser bare frem dusken, ev. juletreet/korset/røsslyngen. På noen få kan man ane begynnelsen av kløften mellom de store kjønnsleppene. På noen kan man se at håret faktisk likner litt på kjønnshår, men det har aldri sin egen farge, og er alltid klippet pent i form.
Bildene er pene, bevares. «Frisyrene» er morsomme, skjønt få av dem kan egne seg til annet enn å fotograferes i. Men er dette en bok om kvinners underliv? Jeg finner 50 kvinner som er stilt opp, frisert til det ugjenkjennelige, og lyssatt slik at ingen kan tenke på varm hud og fuktige fristelser.
Hvert bilde ledsages av tekst – dikt, prosa eller sitater – som i varierende grad passer til bildene. Noen er spesialskrevet for anledningen, de fleste er lånt fra andre kilder. Tekstene er stort sett gode, fra dyktige og etablerte forfattere, og spenner over mange tider og sjangre; Anais Nin, Ivar Aasen, Frank Zappa, Rolf Jacobsen, Simone de Beauvoir – for å nevne noen. Men gode tekster finner man mange steder, og denne samlingen er ikke interessant nok til å rettferdiggjøre boken.
Dette er det man kaller en «coffee table book»: En tekkelig og litt vovet bok som pene mennesker kan ha liggende på ett av sine overflødige bord. Og boken er nettopp det: Overflødig.
