Larsen, Øivind
Alsvik, Bård
Nylenna, Magne
Swärd, Elisabeth T.
Helse og nasjonsbygging
176 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2005. Pris NOK 265
ISBN 82-05 -34610 -0
Helse og nasjonsbygging er ført i pennen av to medisinere, Øivind Larsen og Magne Nylenna, i samarbeid med historikeren Bård Alsvik og sykepleieren og forfatteren Elisabeth T. Swärd. Boken består av et forord og 11 kapitler, hvorav det siste kapitlet tjener som en samlende avslutning. En ledetråd for forfatterne har vært hvordan nasjonsbyggingen preger, men samtidig preges av, helsearbeidet. Teksten er rikt illustrert.
Forfatterne har konsentrert seg om perioden mellom 1880 og 1920. Boken er geografisk forankret i Kristiania, i byens helsestell, og i virksomheten ved Rikshospitalet. Forfatterne opplyser i forordet om at Rikshospitalet – Radiumhospitalet HF har kjøpt inn boken til sine ansatte. Kapitlet «Rikshospitalet som medisinsk sentrum», signert Swärd, bærer preg av å være et bestillingsverk. Det er likevel legitimt å rette søkelyset mot Rikshospitalet i denne perioden. Institusjonen spilte en avgjørende rolle i det norske samfunnet, ved å være leverandør av det medisinsk-faglige grunnlaget for helseforhold og helsevesen. Det samfunnsmedisinske blikket karakteriserer mange av kapitelene. Forfatterne befinner seg mer på utsiden av hospitalets fire vegger enn på innsiden. De viser hvordan trangboddhet, sanitære mangler og dårlig hygiene gjorde sykdom og død til en del av hverdagen. Boken dokumenterer at folkehelsen ble ansett som et felles nasjonalt anliggende, hvor de frivillige organisasjonene var viktige bidragsytere. Margrethe Munthe (1860 – 1931) bidrog på sin måte gjennom viser og vers: «Jeg spiser velling og melk og brød / og aldri grøten jeg vraker, for jeg vil gjerne bli frisk og rød / med runde deilige kjaker.»
Jeg har to mindre anmerkninger. Forfatterne demonstrerer tydelig at helsearbeidet i tiårene før og etter forrige århundreskiftet var en del av nasjonsbyggingen, men jeg forventet at de ville si noe mer om hva som eventuelt atskiller utviklingen i Norge fra utviklingen i andre land. Boken har en fyldig litteraturliste på fem sider, men teksten er ikke forankret eksplisitt i referansene. Dette grepet øker nok leservennligheten, men det er uheldig for de av leserne som anspores til å gå til kildene.
Helsearbeid som nasjonsbygging er lettlest, og den formidler viktige medisinsk-historisk innsikt. For hundre år siden ble sykepleiere ved Rikshospitalet innvilget hele to ukers sommerferie «for å bevare Legems- og Sindsfriskhet». Bokens innvirkning på legemet tør jeg ikke spekulere i, men jeg er rimelig trygg på at den vil kunne gi mange lesere en opplevelse av økt «Sindsfriskhet».
