I sin kritkk av våre anmeldelser av to bøker i Tidsskriftet nr. 15/2005 karakteriserer Karl Jensen oss som lysenkoister. Det argumentet lar vi ligge. Viktigere er det å gripe fatt i påstanden om at vi står for et kostholdssyn som er ansvarlig for økende hyppighet av «diabetes og fedme, men også (om) en rekke andre sykdommer, inklusive en vedvarende epidemi av hjerte- og karsykdommer …».
Gjennom de siste 30 – 40 år har kostholdet gradvis endret seg i den retning som har vært anbefalt av norske helsemyndigheter og i tråd med tilsvarende anbefalinger fra alle land som har slike. Den totale fettandel er redusert, det er lavere inntak av mettet fett og transfett fra dyrefett og margarin og det er økt inntak av umettet fett. Inntaket av frukt og grønnsaker er også økt. Disse kostendringene har bidratt til en vesentlig reduksjon i kolesterolnivået i befolkningen og kan forklare det meste av nedgangen i dødelighet av hjerteinfarkt og plutselig død (1). Det er nå 6 000 – 7 000 færre infarktdødsfall per år enn i perioden 1970 – 75.
De anbefalte kostendringene kan altså ikke ha vært så katastrofale som Jensen og en del av hans likesinnede vil ha det til. Det er riktig at sukkerinntaket har økt og at energiinntaket har vært høyere enn forbruket hos en stor del av befolkningen, men dette er på tross av og ikke på grunn av anbefalingene. Det er for øvrig ingen enighet om betydningen av kostholdets kvalitative sammensetning og det tiltakende fedmeproblem. At det skulle skyldes for mye brød og potet, kan ikke være forklaringen. Begge deler, og spesielt potetkonsumet, har gått betydelig tilbake i den perioden hvor fedmeproblemet har tiltatt. At mangel på fysisk aktivitet er en hovedfaktor, er imidlertid de fleste enige om.
