Jeg har med interesse lest Christian Drevons nedsettende kritikk (1) av boken Sukker – en snikende fare (2) i Tidsskriftet nr. 15/2005. I samme nummer finnes også en liknende, men mindre ekstrem kritikk (3) av Fedon A. Lindbergs bok Sukkerbiten (4). Det er interessant at representanter for det bestående ernæringsetablissement velger å angripe bøker som beskriver et annet opplegg til løsning av vår tids livsstilssykdommer enn det de selv står ansvarlig for. De nevnte kritikerne er selv sterke eksponenter for et kostholdssyn som har vist seg å føre til økende sykelighet i befolkningen gjennom flere tiår. Det dreier seg spesielt om diabetes og fedme, men også om en rekke andre sykdommer, inklusive en vedvarende epidemi av hjerte- og karsykdommer og en sterkt økende sykelighet hos den yngre generasjon.
De nevnte anmelderne har bl.a. støttet inntak av store mengder kornproduker og hatt en restriktiv holding til animalsk fett og protein. Det offisielle kostholdssynet, finansielt støttet av bl.a. Coca-Cola gjennom Verdens helseorganisasjon, har ikke i sterk nok grad belyst ulempene med det industrielle kostholdet, som er preget av raffinerte karbohydrater, margarin og kunstige planteoljer, E-stoffer og andre ikke navngitte stoffer, moderne jordbrukssdrift og ødeleggelse av vitaminer i den industrielle matproduksjon.
Jeg ser med entusiasme at Gyldendal Akademisk har valgt å publisere boken Sukker – en snikende fare (1), en kjærkommen bok som setter søkelys på det antatt største problemet i vårt kosthold, nemlig raffinerte karbohydrater, og ser med glede frem til neste bidrag fra Poleszynski & Mysterud. Jeg regner disse to blant de fremste forfatterne innenfor biologisk/evolusjonær medisin i Norge i dag. De er respektert i vide kretser for sin vitenskapelige og litterære innsats innen temaet ernæring. De er ofte talsmenn for synspunkter som støttes av forskning, men ikke av offisielle ernæringsorganer.
Jeg håper at Tidsskriftet vil legge seg på en mer vitenskapelig linje ved valg av litteraturanmeldere innenfor ernæringsfag. Det er nødvendig med alternative ideer. Tidsskriftet risikerer å stivne i et håpløst foreldet kostholdssyn, en slags moderne lysenkoisme (etter den sovjetiske genetikeren Lysenko, som valgte å innordne sin forskning etter den herskende ideologien i stedet for å respektere objektiv vitenskapelig forskning). Lysenko var medansvarlig for faglig ensretting og stagnasjon av den sovjetiske biologien gjennom flere tiår.
