En psykiater og to psykologer er under etterforskning for attestfusk og korrupsjon. De har hatt tallrike oppdrag som sakkyndige i norsk rettsvesen i mange år. Min intensjon er på ingen måte å bidra til forhåndsdømming. Jeg vil fremme et betimelig spørsmål om hvorvidt samrøren mellom medisin, psykologi og rettspleie i seg selv representerer et rettssikkerhetsproblem. Er det på tide at Den norske lægeforening tar et initiativ til at bruken av sakkyndige i norsk rettspleie blir begrenset?
Profesjonalisering og medikalisering av rettspleien oppfatter jeg som et fenomen som har fått utvikle seg spesielt i Norge uten særlige motforestillinger. Fra blant annet Storbritannia høres mer kritiske røster. Alexander McCall Smith, en kjent medisinsk etiker og jurist, uttaler for eksempel at «der sunn fornuft kan ta stilling til et juridisk spørsmål, har medisinske eksperter ingenting å tilføre» (1).
Jeg ser flere utfordringer for rettssikkerheten. Den omseggripende bruken av sakkyndige er kostnadsdrivende og virker ekskluderende på grupper med liten betalingsevne. Medisinsk og psykologisk sakkyndighet tiltros en presisjon og prediksjonsevne som det ikke finnes vitenskapelig belegg for (2). I saker om for eksempel barnefordeling har slike sakkyndige en rettslig påvirkning hinsides rimelighet. Samrøren mellom kjendisadvokater, kjendiskriminelle, sakkyndige og pressen representerer en usunn kultur med stor fare for forhåndsprosedyre, forhåndsdømming og modernisert gapestokkinstitusjon. En del justispolitikere forledes til å tro at rettssikkerheten kan bedres ved ytterligere profesjonalisering. Slike politikere ser ofte på lekmannsdeltakelsen i rettspleien som et problem.
Jeg mener at Legeforeningen nå bør gripe sjansen til å reise en prinsipiell diskusjon med det formål å begrense bruken av sakkyndige i norsk rettspleie.
