Det er ingen uenighet om at moderne medikamentell behandling av type 2-diabetes er multifaktoriell og inkluderer blodtrykkssenkende og lipidsenkende medikamenter i tillegg til acetylsalisylsyre og ev. ACE-hemmer til pasienter med høy risiko for hjerte- og karsykdommer. Men det var ikke temaet for innlegget vårt. Det vi påpekte var at insulinbehandling for det første ikke fører til økt kardiovaskulær sykdom, og for det andre kan senke blodglukosenivået hos de fleste pasienter med type 2-diabetes, når det er nødvendig. Det kan det være for å fjerne symptomer på hyperglykemi. Ofte er det den viktigste grunnen til å behandle eldre pasienter med insulin. Da er målet ikke å redusere risikoen for senkomplikasjoner, men å øke livskvaliteten, som ofte er redusert når blodglukoseverdiene regelmessig ligger over 12 – 13 mmol/l.
Vi påpekte også at god blodsukkerkontroll kan redusere risikoen for diabetisk øyesykdom, nyresykdom og nervesykdom, som ikke bør bagatelliseres. I mange land er det nå flere pasienter med type 2-diabetes enn pasienter med type 1-diabetes som når terminal, transplantasjonskrevende nyresvikt, fotsårskomplikasjoner er som kjent forbundet med svært høye kostnader. I vestlige land er diabetes ledende årsak til blindhet.
Vi deler Eivind Melands bekymring for vektøkning ved insulinbehandling, og ser frem til alternative blodglukosesenkende behandlingsformer som måtte komme. Men i dag er insulinbehandling den behandlingsform som kan redusere blodglukosenivået hos flest pasienter med type 2-diabetes når deres egen insulinsekresjon svikter etter mange års sykdom.
