Old Drupal 7 Site

Mangelfullt om type 2-diabetes og insulin

Eivind Meland Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 16/2005 advarer Odd Erik Johansen & Kåre Birkeland mot skepsis i forhold til insulinbehandling ved type 2-diabetes (1). De har helt rett i at slik behandling reduserer mikrovaskulære komplikasjoner (2). De skriver: «Derfor innledes behandlingen med livsstilstiltak, deretter blir det gitt tabletter og senere insulin i kombinasjon med tabletter eller som eneste behandling. Det er imidlertid ikke noen entydig dokumentasjon for rekkefølgen på dette, og noen benytter sågar insulinpumpebehandling til type 2-diabetikere som førstevalgsterapi» (1).

Et slikt perspektiv er mangelfullt. Behandling av type 2-diabetes bør først og fremst ta sikte på å forebygge makrovaskulære komplikasjoner. Det er solid dokumentasjon både på at slike komplikasjoner er tallmessig viktigst og på at de medfører størst mortalitet og morbiditet. Det er også dokumentert hvordan slike komplikasjoner kan forebygges med metformin, acetylsalisylsyre, blodtrykksbehandling og statin (3, 4). I forhold til slike intervensjoner har insulin sannsynligvis bare marginal nytteverdi.

Mange klinikere har et for sterkt fokus på glykemisk kontroll i behandlingen av type 2-diabetes. Praksisregistreringer i norsk allmennmedisin tyder på at selv ikke røykende type 2-diabetikere behandles adekvat med acetylsalisylsyre og/eller statin (5). Insulinbehandling ved type 2-diabetes fører nesten alltid til vektøkning (2). Ofte er dette pasienter som er immobilisert pga. høy vekt og vektrelaterte kroppslige plager (for eksempel artrose) fra før av. Ofte brukes store ressurser i hjemmesykepleie til insulinbehandling og blodsukkerovervåking av geriatriske pasienter som ikke er i stand til å iverksette slik behandling selv.

Selv om Johansen & Birkeland har rett i at insulinbehandling ikke har vært forbundet med økt forekomst av makrovaskulære komplikasjoner, må det være tillatt å stille spørsmål ved om ressursene i diabetesomsorgen brukes fornuftig. Jeg prøver her å antyde at fokus i større grad må utvides fra glykemisk kontroll til forebygging av makrovaskulære komplikasjoner.

Anbefalte artikler