Dialektisk atferdsterapi – håp for «håpløse»?

Dialektisk atferdsterapi er en av de nye retninger innen kognitiv atferdsterapi. Metoden er utviklet av Marsha Linehan, professor i psykologi ved Universitetet i Seattle, etter mange års terapierfaring med pasienter med alvorlig og selvskadende personlighetspatologi.

Etter å ha lest denne boken, forsterkes tidligere inntrykk av at dialektisk atferdsterapi er noe mer enn en ditt og datt-variant av de mange psykoterapiformer som finnes i fagfeltet.

Begrepet dialektisk i denne sammenheng viser til de uttalte motsetningene som eksisterer i slike pasienters liv og væremåte. Hovedmålgruppen er pasienter med emosjonelt ustabil personlighet (borderline personlighetsforstyrrelse) med suicidal atferd, en gruppe det tidligere har vært svært vanskelig å oppnå gode behandlingsresultater for. De er preget av å befinne seg i enten den ene eller andre ytterlighet i tankemønster og atferd som f.eks. å benekte følelser eller å bli totalt overveldet av dem, oppleve en annen som god eller ond, forholde seg intenst eller likegyldig i en relasjon osv. Slike enten/eller-posisjoner beskrives som dikotome (todelte), og målet for terapien er å komme ut av den dikotome form og å oppnå mer av det dialektiske mønster ved at individet kan bevege seg langs et kontinuum mellom ytterpunktene. Det vil bety større evne til å erkjenne følelser samt holde dem ut når de blir overveldende, oppleve andre personer som både gode og mindre gode samt opptre mer fleksibelt i relasjoner.

Boken er velskrevet og pedagogisk tilrettelagt, inndelt i fem deler. I første del gis en beskrivelse av personlighetsforstyrrelsen, også kalt den «gåtefulle diagnosen». Neste del handler om teori og struktur, tredje del om teknikker og strategier, fjerde del om vitenskap og empiri, mens i den femte gis to pasientberetninger. Forfatterne som er henholdsvis klinisk psykolog og psykiater ved Karolinska sjukhuset i Stockholm, virker godt skolert både teoretisk i sin forståelse og praktisk i sin utøvelse av denne terapiformen.

Terapien er todelt: ferdighetstrening og psykoterapi med hver sin terapeut. Sentralt står positiv mestring, men også selvdestruktiv atferd som må grundig bearbeides i påfølgende time der pasienten utfordres til å bevisstgjøre seg konsekvensene av sin selvdestruktivitet.

Forfatterne henvender seg til et bredt spekter av helsearbeidere. Første del samt kapittel fire i annen del er informativ og nyttig lesing for alle som er interessert i å tilegne seg kunnskaper om sentrale elementer i all forståelse av menneskers atferd i sin alminnelighet og psykiatriske pasienter i særdeleshet. Selve metoden er ikke umiddelbart enkel å tilegne seg. Det krever en kognitiv restrukturering hos den som vil bli terapeut i retning av mer dialektisk preget tenkning, åpenhet for telefonkontakt mellom timene samt villighet til å være tilgjengelig til enhver tid i første fase, som regel over noen måneder, inntil pasienten har oppøvet mer utholdenhet i egen kraft.

Som referanser er angitt artikler med forskningsresultater fra kontrollerte studier med dialektisk atferdsterapi. Selv om utvalgene er relativt små, virker konklusjonene holdbare: Pasientene viser mindre selvdestruktiv atferd med færre sykehusinnleggelser enn kontrollgruppene som har vært i andre terapiformer.

Dialektisk atferdsterapi er utbredt som behandlingsform i USA, i økende grad i Sverige, mens i Norge er den mindre synlig. Boken anbefales, og det er grunn til å hilse velkommen både den og et eventuelt initiativ til å etablere et liknende fagmiljø i vårt land. Det vil kunne bringe fagfeltet fremover i sin søken etter nye og mer virksomme behandlingsformer overfor terapiresistente grupper av pasienter.