Vi takker Hans Husum for hans kommentar til vår artikkel om snøscooterskader (1). Vi må erkjenne at prosjektet om forebygging av slike skader på Svalbard har hatt begrenset effekt. Vi er også enig i at det er behov for dybdestudier for å kartlegge alkoholens rolle ved snøscooterskader, både på Svalbard og i Fastlands-Norge. Flere internasjonale studier viser at ulovlig alkoholinnhold i blodet er «medpassasjer» ved over 50 % av alvorlige og dødelige snøscooterskader. I en svensk studie av 157 fatale scooterulykker der obduksjon ble foretatt, var det fyllekjøring med en gjennomsnittlig alkoholkonsentrasjon på 1,7 g/l i 64 % av tilfellene (2). Norge er sannsynligvis ikke noe unntak i så henseende. Imidlertid stusser vi over at så få snøscooterdødsfall blir skikkelig undersøkt her i landet, dvs. med obduksjon og måling av alkohol og andre substanser i blodet.
Husum og medarbeidere har vist at prehospital stabilisering etter ulykken og omsorg gitt av legfolk er effektivt for å oppnå skadekontroll (3). Likevel kommer man ikke utenom studier som viser at 50 % av dem som ikke overlever traumer, dør i løpet av den første timen (4). Denne erkjennelsen har American College of Surgeons tatt inn over seg, der maner man til større vekt på ulykkesforebygging. Men de som sysler med skadeforebygging, sliter med mangel på ressurser. En av årsakene til dette er at skader som forebygges, ikke synes – og så skjer det ingenting. Derimot har blålysmedisinen et stort spekter å spille på i mediene for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Dermed kommer midlene fra politikere og administratorer ganske greit, ofte uten at tiltakene er skikkelig evaluert. At primær skadeforebygging nytter, er vist i flere Cochrane-evaluerte studier som er rigorøst nok designet for at man skal kunne uttale seg med rimelig sikkerhet om kausalitet mellom intervensjon og reduksjon av skaderater (5).
