Infeksjonssykdommer

Utvikling de siste 25 år

Nå er mer enn 60 aktive spesialister knyttet til de største sykehusene. De faktorer som førte til etablering av spesialiteten, har fått økende betydning. I tillegg er det oppdaget nye infeksjoner, vi har fått ny kunnskap om patogenese, diagnostikk og behandling, og det er påvist at infeksjoner er viktige årsaksfaktorer ved andre sykdommer (1 – 3). Tabell 1 viser noen viktige nye infeksjonssykdommer. HIV/AIDS er utvilsomt den som har hatt størst betydning.

AIDS ble beskrevet som et syndrom i USA i 1981, og HIV-viruset ble identifisert som årsak i 1983. Høy dødelighet og dramatisk økning i forekomst førte til stor forskningsinnsats – og antakelig raskere kartlegging av årsak og patogenese og utvikling av diagnostikk og effektiv behandling enn på noe annet område i medisinen. Effektiv behandling har gjort sykdommen til en kronisk lidelse som krever kontinuerlig behandling og kontroll, men som pasienten kan leve med uten at levetiden blir vesentlig forkortet. Behandlingen er komplisert, og området har i praksis utviklet seg til en subspesialitet innenfor infeksjonsmedisin i mange land.

Resistensutvikling hos mikroorganismer har gjort at sykdommer vi trodde var under kontroll, på ny gir store problemer. Både malaria og tuberkulose øker kraftig, spesielt i utviklingsland. Vi har også fått en betydelig resistensutvikling hos pneumokokker, stafylokokker (MRSA) og ulike gramnegative stavbakterier. Disse problemene har vært så alvorlige at det er blitt diskutert om vi er kommet til slutten av den antibiotiske æra (4).

Det er økende forekomst og større utbredelse av mange tidligere kjente infeksjoner som følge av endrede egenskaper (gruppe A-streptokokker), sosioøkonomiske forhold, vaksinasjonssvikt (difteri, kikhoste, meslinger) og andre faktorer – hygienesvikt, økt reisevirksomhet og klimaendringer (kolera, denguefeber, gulfeber).

Infeksjoner har også vist seg å være viktige årsaksfaktorer ved sykdommer som ulcus pepticum (Helicobacter pylori) og kanskje også ved koronarsykdom og diabetes mellitus. Av maligne sykdommer antas det at 16 % skyldes infeksjoner (1) (tab 2). Denne innsikten har gitt økte muligheter for profylakse og terapi.

Globalt er fortsatt infeksjonssykdommene viktigste årsak til sykdom og død. Ifølge WHOs helserapport fra 2002 er det beregnet at over 26 % av alle dødsfall i verden skyldes infeksjonssykdommer. I tillegg kommer infeksjonsindusert kreft og infeksjonsrelaterte dødsfall i forbindelse med fødsel. Hvis vi ser på antall tapte kvalitetsjusterte leveår (DALY), veier infeksjonssykdommer tyngst (med 31 %) – det vil si det dobbelte av de to neste gruppene til sammen, som er hjerte- og karsykdommer og maligne sykdommer (2).

De kommende 25 år

Nye mikrober vil bli oppdaget og spredd. Selv om SARS-epidemien foreløpig synes å være noenlunde under kontroll, kan den lett blusse opp igjen. De fleste regner også med at fugleinfluensaen vil utvikle seg til en alvorlig pandemi, sannsynligvis med millioner av dødsfall.

Globale ulikheter har vært ansett som en av hovedårsakene til økning og mangelfull kontroll med infeksjonssykdommene (5). Globaliseringen vil i kommende år gi oss økt import av eksotiske sykdommer, resistensproblemene vil bli større og effektiv kamp mot HIV, tuberkulose, malaria og andre infeksjoner vil i avgjørende grad avhenge av at vi klarer å utjevne ulikhetene og bekjempe infeksjonssykdommene i utviklingsland. Nye hurtigdiagnostiske metoder vil få stor betydning, og moderne bioteknologi vil gi nye muligheter for utvikling av vaksiner og medikamenter. Spesialister i infeksjonssykdommer vil derfor møte betydelige utfordringer, og behovet for dedikerte spesialister vil øke.