Risikofaktorer for ulykkesskader i bygge- og anleggsbransjen

Materialet

53 personer, alle menn, ble skadet i de 50 ulykkene. To døde av skadene. Median alder var 33 år, med spredning 18 – 63 år. Full skadestedsundersøkelse med fotografering ble foretatt ved 24 ulykker. Ved noen ulykker gav pasienten ikke samtykke til skadestedsundersøkelse, i andre tilfeller var slik undersøkelse uhensiktsmessig fordi skadestedet var blitt for mye forandret.

Tabell 1 viser ulykkene fordelt på ulykkestyper. Fallulykker utgjør nær halvparten. Tabell 2 viser at det i tillegg til de to som omkom er ventet at så mange som 16 vil få noen grad av varig men. Tre av dem, alle over 60 år, gikk over på uførepensjon/førtidspensjon, selv om den medisinske invaliditeten var under 10 %. Av de fem skadede over 60 år var det bare to som kom ut i jobb igjen.

Antall alvorlige skader per dag på bygge- og anleggsplasser i Oslo i denne studien var 0,5, det samme som i 2001 (3) (upubliserte data). Alders-, kjønns- og yrkesfordeling stemte godt overens. Type ulykke viste samme hovedmønster, for eksempel var fallulykker den største gruppen i begge materialer. Selv om det ikke var noe eksplisitt formål i prosjektet, må det derfor antas at materialet gir et nokså representativt bilde av alvorlige ulykker på bygge- og anleggsplasser i Oslo-området.

Tidspress

Mer enn en tredel av de intervjuede mente at tidspress bidrog til at ulykken skjedde. Flere nevnte at tidspresset spesielt oppstod pga. samordningsproblemer mellom de ulike yrkesgruppenes arbeid på byggeplassen. Planleggingen var ofte ikke god nok, slik at de forskjellige faggruppene, som rørleggere, snekkere og malere, ventet på hverandre eller kom i tidsnød. I flere tilfeller hadde den skadede bevisst utført arbeidsoppgaven på en ikke-optimal måte for å spare tid.

Tiltak mot tidspress

Ved forsinkelser av byggeprosjekter er det vanlig at byggherren krever høye dagsmulkter, noe som lett kan føre til at arbeidet forseres på en uforsvarlig måte. Ordningen medfører derfor økt ulykkesrisiko. Vår anbefaling er at slike mulkter ikke tillates brukt.

Prestasjonslønn er en annen kilde til opplevd tidspress. Standardkontraktene bør derfor ha konkrete restriksjoner mot bruk av prestasjonslønn/akkordlønn, restriksjoner som er lette for verneombud og arbeidsledere å tolke og kontrollere.

Uforutsette hendelser kan lett forsinke byggeprosessen og gjøre avtalte tidsfrister uforsvarlige. Bransjens standardkontrakter bør derfor inneholde et vilkår om reforhandling av tidsfristene dersom hensynet til de ansattes arbeidsmiljø og sikkerhet krever det, f.eks. ved visse oppnådde milepæler i byggeperioden eller ved på forhånd fastsatte datoer. Verneombud må få ta aktivt del ved en slik reforhandling.

Byggherren har ansvaret for helse, miljø og sikkerhet under prosjektering og gjennomføring av byggeprosjekter (9). Ansvaret for å overholde bestemmelsene kan imidlertid overføres til prosjektleder/entreprenør. Reglene bør endres, slik at byggherren som har planlagt prosjekt og tidsfrister, ikke kan overføre ansvaret for sikkerheten til andre, som kanskje må akseptere en uforsvarlig tidsplan for å få anbudet.

Strømulykker

Fem av de seks arbeiderne som pådrog seg strømskade, arbeidet med elektrisitet eller koblinger da ulykken oppstod. Bare én hadde skrudd av strømmen på forhånd. De fleste hadde vurdert å skru av strømmen, men hadde latt det være, for eksempel pga. tidspress, fordi det var tungvint eller fordi andre arbeidere ville miste nødvendig strøm eller arbeidslys. Verneutstyr mot strømskader (isolasjonshansker, hjelm med visir) ble ikke brukt. I et par tilfeller ble det vurdert, men var ikke tilgjengelig. De fleste hadde imidlertid ikke vurdert det, fordi de ikke ventet at noe galt skulle skje.

Tiltak mot strømulykker

Arbeidet må organiseres slik at det blir enkelt å slå av strømmen og å bruke verneutstyr. Utstyret må være brukervennlig og lett tilgjengelig. Da kan det også stilles strengere krav til bruk, eventuelt kompensert med mer tid til rådighet.

Økt kunnskap om strømulykker krever at de meldes. Det er i dag stor underrapportering (10). Dette kan skyldes frykt for straffeforfølgelse, da registrerte ulykker nærmest som en hovedregel blir politianmeldt. Rapportering bør ikke straffes, eventuelt kan man innføre anonym rapportering av strømulykker.

Sammenlikning med Arbeidstilsynets ulykkesrapporter

37 av de 50 ulykkene skulle ifølge arbeidsmiljøloven vært akuttmeldt som alvorlige ulykker til Arbeidstilsynets Oslo-kontor (de øvrige var skjedd utenbys eller hadde rammet selvstendig næringsdrivende). Bare 12 ulykker var meldt. Arbeidstilsynet hadde rykket ut til ti av de 12 ulykkene, og det forelå rapporter for ni av ulykkene.

Arbeidstilsynets beskrivelse av hendelsesforløp og årsaksforhold stemte bra overens med ulykkesbeskrivelsene i vår studie. Arbeidstilsynets vinkling avvek fra vår studie, da de primært så etter om det hadde vært brudd på lover og forskrifter. Vår studie inneholdt noe mer om bakgrunnen til den skadede, rammebetingelser som arbeidstid, lønnsbetingelser osv., mer om hvordan den skadede selv opplevde ulykken og mer om de medisinske konsekvensene. Skildringen av hendelsesforløp var ofte mer detaljert og tilsynelatende mer korrekt i vår studie. Det var i de fleste tilfeller like mye informasjon om organisatoriske forhold som i Arbeidstilsynets rapporter. Det kunne synes som om Arbeidstilsynet i mindre grad rapporterte om bakenforliggende risikofaktorer.

Arbeidstilsynet hadde gjerne en bedre beskrivelse av skadestedet og en bedre vurdering av tekniske forhold/utstyr. To av de ni rapportene fra Arbeidstilsynet gjaldt ulykker som ble politianmeldt. Disse to skilte seg ut ved å være spesielt grundige og detaljerte, særlig om organisatoriske forhold. Ved disse to ulykkene var det betydelig mer informasjon i Arbeidstilsynets rapporter enn i våre.

Foreslåtte tiltak

Tidspress gikk igjen som en viktig risikofaktor, og vi har advart mot bruk av prestasjonslønn og dagsmulkter. Arbeidstilsynet kan bidra til dette med hjemmel i arbeidsmiljøloven § 12, som sier at prestasjonslønn ikke skal brukes i arbeid hvor dette kan ha vesentlig betydning for sikkerheten, slik tilfellet er i bygge- og anleggsarbeid. Vi har også anbefalt rutinemessig reforhandling av tidsfrister. Partene i bransjen mener også selv at riktige prosjekterings- og byggetider sikrer best totaløkonomi og produktkvalitet for både byggherren og for brukerne av et bygg (13). Stat og kommuner, som er de største byggherrene, bør gå foran med et godt eksempel når det gjelder å sette realistiske tidsfrister. De bør også avstå fra å bruke økonomiske pressmidler eller ansvarsdelegering på en slik måte at risikoen for arbeidsulykker øker.

Det var mange strømulykker i materialet. Disse blir for en stor del ikke meldt, og vi har anbefalt endrede varslingsrutiner, for eksempel anonym rapportering. I Danmark innførte man i 2001 et nytt rapporteringssystem for hendelser i luftfarten, et system basert på anonymitet og straffefrihet. Dette har ført til en økning i antall rapporterte hendelser til tross for en reduksjon i produksjonen i luftfarten, og man har bedre grunnlag for å utvikle forebyggende tiltak (14).

Dersom det skal benyttes individuelle straffereaksjoner ved strømulykker, bør det også reageres mot arbeidsgiversiden. Dette kan stimulere til større vektlegging av arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet, bedre organisering av arbeidet og til at det anskaffes sikkert og oppdatert verktøy/utstyr, inkludert verneutstyr. Det har tradisjonelt vært lagt mye vekt på arbeidstakers atferd på dette området. Nyere informasjonsmateriell fra bransjen legger imidlertid i større grad vekt på planlegging, kommunikasjon og samspill som risikofaktorer for ulykker.

Arbeid med strøm er nøye regulert i lover og forskrifter. Forskriften er utformet slik at dersom noen får et strømstøt, vil det oftest kunne påvises et brudd på forskriften. Ifølge forskriftene skal strømmen slås av før arbeid med strømførende ledninger settes i gang. Dersom det ikke kan gjøres, skal ekstra sikringsutstyr brukes (15). Forskriften kan ikke være lett å etterleve, siden bare én av de skadede hadde koblet ut strømmen før arbeidet ble påbegynt og ingen brukte verneutstyr. Dette tyder på at organiseringen av arbeidet hindrer arbeidstaker i å arbeide sikkert.

Granskingsmetoden

Flere av forslagene er reist på basis av bare ett eller noen få eksempler. Tilsvarende metode ble utviklet av produktsikkerhetsmyndighetene i USA i 1970-årene, og liknende metoder har vært mye benyttet av ulykkesforskere også i Norden. En gjennomgang av dybdestudier i de nordiske landene i perioden 1967 – 88 om forskjellige ulykkes- og skadetyper identifiserte 45 studier (16). Felles for studiene var at et relativt lite antall skadepasienter ble intervjuet om ulykkeshendelsene, eventuelt på skadestedet – altså ikke ulikt vår studie. Alle disse studiene gav kunnskap om risikofaktorer, og mange kom med flere forslag til forebyggende tiltak. De fleste studiene gjaldt produktulykker, men metoden kan også brukes ved arbeidsulykker. Det spesielle med disse er at det i arbeidslivet er to parter. Dette kan medføre at man møter større vanskeligheter med å samle inn informasjon om risikofaktorer på et arbeidssted enn man gjør med tilsvarende undersøkelse av for eksempel en produktulykke i et privat hjem. I enkelte tilfeller ble det ikke gitt samtykke til skadestedsundersøkelse, men gjennomgående hadde vi få problemer med intervju og datainnsamling på skadestedet. Vi har samlet inn detaljert kunnskap om vanlige og representative ulykkestyper i bygge- og anleggsbransjen. Dette gjør det mulig å komme med forslag til forebyggende tiltak.

Ekspertgruppen i denne studien kan sammenliknes med ulykkeskommisjoner som nedsettes for å granske store ulykker og katastrofer. Sammensetningen av slike grupper vil påvirke tiltaksforslagene. Medlemmene må ha innsikt og erfaring med arbeidsforholdene og arbeidsmarkedet for å kunne vurdere mulighetene for å få gjennomført tiltakene. De må også kunne vurdere validiteten av ulykkesbeskrivelsene, som i denne studien i stor grad var basert på den skadedes egen forklaring (17, 18). Med en riktig sammensatt gruppe kan gransking av selv én enkelt ulykke gi grunnlag for å foreslå forebyggende tiltak og strategier (19).

Arbeidstilsynets ulykkesgransking

Arbeidstilsynets tilsynsrolle er primært å påse at arbeidsmiljøet er forsvarlig og at lover og regler følges, noe som gjenspeiles i deres rapporter. De kan gi pålegg om iverksetting av forbedringstiltak sammen med konkret veiledning. Vår dybdestudie er et forskningsprosjekt utført med tanke på å identifisere konkrete risikofaktorer og å komme med forslag til forebyggende tiltak. I dybdestudien er det sannsynligvis brukt mer tidsressurser på intervjuer og skadestedsgranskinger enn hva Arbeidstilsynet bruker på tilsvarende ulykker – bortsett fra på de aller mest alvorlige. En annen viktig forskjell er at vi intervjuet den skadede selv, noe som ofte gav verdifull informasjon. Arbeidstilsynets representanter treffer så å si aldri den skadede.

Vår studie har vist at det er mange risikoforhold det er mulig å påvirke. Arbeidstilsynet bør bruke mer tid og ressurser på rapportene fra ulykkesgranskingene slik at de kan vie bakenforliggende årsaker større oppmerksomhet. Slik kan et mer omfattende risikobilde bli klarlagt, og Arbeidstilsynet kan bedre fylle sin rolle som premissleverandør og veiviser for forebygging i arbeidslivet.

Ulykkesgransking bør utføres av inspektører som har spesiell kompetanse. Ulykkesgransking bør bli eget fag i opplæringen av inspektører i Arbeidstilsynet og andre offentlige tilsyn. Ved de alvorligste ulykkene bør granskingen foretas av en permanent, tverrfaglig sammensatt gruppe for å få vurdert flest mulig årsaksforhold.