Have, Henk ten
Welie, Jos
Death and medical power
An ethical analysis of Dutch euthanasia practice. 242 s. Maidenhead: Open University Press, 2005. Pris USD 66
ISBN 0-335 -21755-9
Hvordan kan det være så stor forskjell i holdningen til dødshjelp og legeassistert selvmord som det er mellom nederlandske og norske leger? Er det bare snakk om at Nederland ligger langt foran i løypa og at andre land i vår kulturkrets etter hvert vil komme etter? Denne usedvanlig grundige og reflekterte boken gir delvis svar. I motsetning til de sentrale forkjemperne for den liberale politikken i Nederland (der leger som tar livet av pa-sienter ikke skal straffes), f.eks. landets tidligere helseminister Else Borst-Eilers, er forfatterne svært opptatt av at motstandernes syn ikke skal avfeies som usaklige ytringer fra folk uten kjennskap til nederlanske forhold. De minner oss flere ganger om at slett ikke alle nederlendere, det være seg leger eller pasienter, er tilhengere av dødshjelp.
Deres grundighet gjør at de kan sette opp nøyaktige oversikter over dødsfall i Nederland. Tallenes tale er som følger: Av 140 337 registrerte dødsfall i 2001 var leger med på å avgjøre omstendighetene i 70 % (98 200) av tilfellene. 6 % av disse, 5 881 dødsfall, ble kategorisert som enten legeassistert selvmord (300) eller aktiv dødshjelp med pasientens samtykke (5 581). I tillegg var det 9 030 tilfeller av behandlingsavslutning der pasienten samtykket. Så var det ytterligere 1 644 tilfeller av aktiv dødshjelp og 9 400 tilfeller av behandlingsavslutning uten pasientens samtykke. Blant de resterende var det 35 420 tilfeller der legenes medvirkning forårsaket en sannsynlig, men ikke sikker fremskyndelse av dødstidspunktet, og 36 825 tilfeller der legenes medvirkning ikke hadde betydning for dette. Et tankeeksperiment: Om vi skalerer ned til norske forhold og tenker oss en praksis som i Nederland, ville vi årlig hatt anslagsvis 1 749 tilfeller av aktiv dødshjelp med pasientens samtykke og 515 tilfeller av aktiv dødshjelp uten slikt samtykke. Er det slik vi ønsker det?
Boken gir en god innføring i utviklingen av juridisk diskurs og praksis fra 1886 og frem til endringen i den nederlandske straffeloven som ble vedtatt i 2001. Der står det (min oversettelse fra engelsk):
En person som avslutter en annens persons liv etter den andre personens uttrykkelige ønske kan dømmes til maksimum 12 års fengsel eller en bot av femte kategori.
Den forbrytelsen som er nevnt i § 1 er ikke straffbar dersom den er utført av en lege som har fulgt reglene for korrekt omsorg slik de står i artikkel 2 i lov om ønsket livsavslutning og assistert selvmord, og som informerer offentlig myndighet om sine handlinger i henhold til artikkel 7, § 2 i lov om begravelse og kremasjon.
Eutanasi er altså legenes eksklusive rett. Selv de legene som ikke melder fra eller følger reglene, og det er faktisk ganske mange, blir ikke straffet.
Hva er drivkreftene bak denne utviklingen som er så spesiell for Nederland, men som nå kanskje også er på gang i enkelte andre land? Boken gir svar på dette. Det dreier seg om to forhold. Det ene er at sentrale nederlanske jurister og politikere har drevet dette frem – f.eks. senator Bongersma, som først var praktiserende jurist, deretter forsker ved kriminologisk institutt ved universitetet i Utrecht og senere senator i overhuset. Han ble en forkjemper for at eldre mennesker som synes livet ikke lenger er verdt å leve, bør få hjelp til å dø. Selv døde han i 1998 som et resultat av legeassistert selvmord.
Den andre drivkraften er legenes forsvar for sin profesjonelle autonomi. I Nederland er legeautonomi, ikke minst gjennom aktiv medvirkning fra den nederlandske legeforeningen, blitt nesten synonymt med retten til å ta pasientens liv dersom man mener det er best. Den nederlandske legen står med andre ord fremdeles på pidestallen.
De fleste er enige om at norske legers status ikke lenger er kunstig opphøyet. Dermed er det kanskje et visst håp om at det aldri vil bli nederlandske tilstander her i landet.
