Innlegget fra Hilde Schjerve gir meg muligheten til, innenfor 400 ord, å påpeke hvor misforståelsen i denne saken oppstod. I hennes innlegg fremgår det at jeg ble kontaktet av Dagbladet for å kommentere referatet i Dagens Medisin etter det såkalte Furberg-møtet om ALLHAT-studien og tiazidvedtaket i januar 2004. Referatet i Dagens Medisin, fra en journalist som var til stede uten mitt kjennskap, var meget tendensiøst, trykt uten mitt samtykke og velegnet til å misforstå.
Schjerve hadde misforstått saken fra første øyeblikk. Selv etter en lang dags forsøk på å forklare hva saken egentlig dreide seg om, skrev hun i sitt artikkelutkast, som jeg mottok per e-post 10.2. 2004 kl 1949 (artikkelen stod på trykk i Dagbladet dagen etter): «Vanndrivende medisiner er veldig bra brukt i små doser og sammen med andre medisiner. Når rotter får i seg det vanndrivende medikamentet Marevan, blir blodet deres så tynt at de blør i hjel.»
Jeg har utskrifter fra Telenor som viser at jeg ringte Dagbladet kl 2008 og igjen kl 2030 samme kveld i forsøk på å korrigere det som var direkte feil. Noe av dette ble faktisk korrigert i teksten inni avisen. Men forsiden var antakelig satt allerede på det tidspunkt. Hvis det er slik at Schjerve til slutt forstod at dette var en analogi, og medgir at «denne forklaringen burde stått på trykk», så er det jo meget alvorlig at Dagbladet skriver en totalt misvisende forside som ikke kan tjene verken Dagbladet eller noen andre. Schjerve skriver faktisk at «forklaringen var med i sitatsjekken Kjeldsen fikk. At den senere ble kuttet vekk av Dagbladet, kan han derfor naturligvis ikke klandres for». Forklaringen som jeg fikk tilsendt, har jeg ordrett sitert ovenfor, og den var altså helt misforstått.
Jeg er helt enig med Schjerve at tonen var god. Jeg tror fortsatt det hele var basert på en misforståelse, og føler meg nokså sikker på at det er riktig, med den tilleggsinformasjon som Schjerve nå gir. En annen kjent journalist gav meg et direkte råd om ikke «å legge skylden på» en ung journalist. Dessuten skrev Schjerve til slutt en skikkelig artikkel om hva saken dreide seg om, nemlig riktig bruk av tiazid og provenykravet til den daværende helseministeren. Mitt problem siden har vært at en komité av godt organiserte personer, der fellesnevner har vært Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, har forfulgt saken basert på Dagbladets oppslag og tillagt meg meninger jeg ikke har.
