Sverre Kjeldsen kommer i Tidsskriftet nr. 2/2006 (1) med flere påstander om Dagbladets såkalte «rottegiftsoppslag» 11.2. 2004 og som ikke kan stå uimotsagt. To år etter at saken stod på trykk, registrerer jeg at Kjeldsen forsøker å løpe fra ansvaret for sin uttalelse ved å fremstå som et medieoffer. At han kan hevde at jeg som journalist misforstod ham og ikke etterkom hans «energiske forsøk på å endre Dagbladets fremstilling», er for meg ubegripelig.
Bakgrunnen for oppslaget var en sak i Dagens Medisin hvor Kjeldsen ble sitert på at han hadde sammenliknet tiazider med rottegift under en debatt om ALLHAT-studien ved Ullevål universitetssykehus. Jeg tok kontakt med Kjeldsen for å høre om han ville la seg intervjue om saken, noe han sa ja til. Dagen før oppslaget hadde en fotograf og jeg et lengre møte med ham og en av hans pasienter. Under intervjuet fortsatte han å bruke sin rottegiftanalogi og forklarte at tiazidene i høye doser virker på samme måte som warfarin, som jo brukes som rottegift. Med de etterspillene analogien fikk for Kjeldsen, kan jeg se at denne forklaringen burde stått på trykk. Forklaringen var med i sitatsjekken Kjeldsen fikk. At den senere ble kuttet vekk av Dagbladet, kan han derfor naturligvis ikke klandres for.
Jeg korresponderte med Kjeldsen både på e-post og telefon utover kvelden før oppslaget, fordi sitatsjekk var i både hans og min interesse. Det er ikke daglig kost at en overlege uttaler seg i så harde ordelag. Et eventuelt dementi ville skade både Dagbladets troverdighet og min journalistiske integritet. Jeg la aldri skjul på at vi kom til å spille på hans sammenlikning med rottegift, og at saken kunne bli hovedoppslag på avisens førsteside.
Det kom ingen dementi fra Kjeldsen. Det kom ingen sint telefon til meg eller min redaktør. Det kom ingen brev eller e-post hvor han tilbakeviste eller nyanserte sine uttalelser. Tvertimot fortsatte den gode dialogen som jeg oppfattet jeg hadde med ham, i ukene etterpå. Dette resulterte i flere oppfølgingssaker. Rottegiftsitatet ble stadig brukt uten at det kom reaksjoner på det fra Kjeldsen til oss. Da det ble kjent at han ville bli klaget inn for Legeforeningens etiske råd på grunn av uttalelsen om rottegift, uttalte Kjeldsen i Dagbladet 13.2. 2004: «Jeg synes det er simpelt og latterlig. Dette viser at de er villig til å benytte alle fule knep – inklusive personangrep – i kampen for å spare penger på pasientenes bekostning». Hvorfor slå tilbake på denne måten dersom uttalelsen om rottegift var en ulykke, en misforståelse, som skyldtes Dagbladet?
Jeg har full forståelse for at Kjeldsen i etterpåklokskapens lys beklager sin ordbruk, da den tok oppmerksomheten vekk fra den egentlige tiaziddebatten. Men jeg har ingen forståelse for at han nå forsøker å benekte den.
