Følgende sak illustrerer hvordan legeerklæringer kan bli brukt, også i lang tid etter at den ble skrevet, og på måter en ikke alltid kan forutse. Saken understreker betydningen av samtykke.
Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke. Illustrasjonsfoto
En kvinne har klaget en psykiater inn for Rådet for legeetikk for brudd på taushetsplikten fordi psykiateren sendte en epikrise som inneholdt sensitiv informasjon om henne, til hennes manns primærlege uten at hun var kjent med dette og hadde gitt samtykke. Hun innklaget også psykiateren for uforsvarlig legevirksomhet fordi psykiaterens beskrivelse av hennes helsetilstand var feilaktig. Beskrivelsen var, etter hennes påstand, ikke basert på en forsvarlig legeundersøkelse, men på hennes manns fremstilling av henne.
Bakgrunnen for epikrisen var at paret hadde vært henvist til rådgivning hos psykiateren i forbindelse med en ekteskapskonflikt. Etter disse samtalene var ektemannen blitt henvist til psykiateren for nye samtaler alene. Epikrisen fra denne kontakten var blitt tatt inn i mannens journal hos primærlegen. Paret ble senere skilt, og i en rettssak om barnefordeling ti år senere, ble opplysningene brukt mot kvinnen.
Bestrider brudd
Psykiateren bestrider å ha gjort seg skyldig i brudd på taushetsplikten fordi han ut fra henvisningsskrivet for ektemannen forstod at begge ektefellenes primærleger var kjent med ekteskapskonflikten. Psykiateren hadde også sendt kopi av epikrisen til kvinnens primærlege.Videre mener psykiateren at bekymringen for barna var grunn for å sende epikrisen til begge primærlegene. Han viser i den sammenheng til Legelovens § 31, om at det gis unntak for taushetsplikten «… når det av andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele opplysninger som er underlagt taushetsplikt». Med hensyn til beskyldning om uforsvarlig legeundersøkelse viser psykiateren til at dette spørsmålet tidligere har vært behandlet i Statens helsetilsyn etter klage fra kvinnen, og at konklusjonen var at de faglige vurderingene som han hadde gjort, ikke var i strid med forsvarlighetskravet.
Burde innhentet samtykke
Rådet for legeetikk behandler ikke klager på legers medisinsk-faglige virksomhet eller vurderinger, men merker seg at klager ikke har fått medhold i påstanden om uforsvarlig legevirksomhet hos Statens helsetilsyn. Rådet mener imidlertid at psykiateren har gjort seg skyldig i brudd på taushetsplikten. I Etiske regler for leger er det i Kapittel I, § 4 presisert at «Utlevering av informasjon må ha bakgrunn i pasientens underforståtte eller uttrykte samtykke eller i lov». Ut fra henvisningsskrivet ser Rådet at psykiateren var i god tro og god mening da han formulerte seg slik han gjorde i epikrisen, men spesielt siden epikrisen inneholdt svært sensitive opplysninger, burde pasientens samtykke ha vært innhentet. Hensynet til barna kan heller ikke rettferdiggjøre at opplysningene ble gitt til legene. Bekymring for barna kunne imidlertid ha vært vurdert som grunnlag for lovmessig melding til barnevernet.
I rettssaken oppfattet kvinnen at epikrisen ble brukt som en legeerklæring om henne. Psykiateren tviler på at en epikrise kan oppfattes som en legeerklæring. Rådets oppfatning er imidlertid at en epikrise også er en legeerklæring ut fra beskrivelsen av legeerklæringer i Etiske regler for leger Kapittel IV, § 4.
