Christoffersen, Svein Aage
Profesjonsetikk
Om etiske perspektiver i arbeidet med mennesker. 142 s, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2005. Pris NOK 249
ISBN 82-15-00804-6
Boken bygger på undervisning gitt ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo som har en egen mastergrad i profesjonsetikk og diakoni. Intensjonen er å gi en overordnet fremstilling av sentrale trekk ved profesjonsetikk – under én bestemt synsvinkel, nemlig betydningen av menneskesynet. Målgruppen er særlig ansatte innen helse- og sosialtjenesten, samt lærere. Det er ikke snakk om en lærebok, heller en slags debattbok. Begrepet «en slags» skyldes at boken forholder seg til dagsaktuelle etikkdiskusjoner samtidig som fremstillingen stort sett er så elementær og overordnet at det gir følelsen av å lese en innføring.
Innholdet er presentert i en innledning og fem kapitler. Trygve Wyller har skrevet kapittel 2 om «dydsetikk, medborgerskap og sosial praksis» og Knut W. Ruyter kapittel 5 med tittel «Dyder er ikke tilleggsgoder – en utfordring for profesjonsutdanningene». Resten er skrevet av redaktøren Svein Aage Christoffersen som i første kapittel forsøker å klargjøre hva «profesjoner» og «profesjonsetikk» er. I kapittel 3 drøftes «profesjonsetikk som dømmekraft» og i kapittel 4 «urørlighetssonen – grenser og overgrep».
De to første kapitlene oppleves som en nedtur etter at leseren i innledningen er blitt lovet et overordnet perspektiv på de «menneskebehandlende» profesjonene. Nedturen skyldes at flere resonnementer halter og at språket til tider virker uinspirert. Disse svakhetene henger kanskje delvis sammen med at profesjonsetikk er vanskelig å håndtere som et eget, overordnet tema. Det som etisk sett forbinder for eksempel advokater, leger og sykepleiere, drøftes sannsynligvis best som allmenne etiske problemstillinger.
Kapitlene 3 og 4 representerer i realiteten en dreining mot det allmenne der søkelyset særlig rettes mot begrepene «dømmekraft» og «dyd». Det er to sentrale etiske begreper hvis betydning går langt videre enn det som har med profesjoner og profesjonsetikk å gjøre. Begge kapitlene har et klart fokus og handler om substansielle problemer. Redegjørelsen for begrepet dømmekraft og fremstillingen av sentrale sider ved Løgstrups etikk er begge interessante og informative.
Avslutningskapitlet er en skikkelig utfordring til leseren. Ruyter hevder for eksempel at profesjonsutøvere kan bestemme seg for å bli (moralsk) gode og at de kan lære å bli det. Ruyter er i det hele tatt befriende klar på hva han mener, og særlig argumentasjonen for at profesjonene har et eget ansvar for opplæring i og internalisering av moralsk dyktighet, er tankevekkende. Alle leger med undervisningsansvar burde lese dette kapitlet.
På tross av noen innvendinger anbefales boken for alle med interesse for legens etiske utfordringer i det 21. århundre. Profesjonsetikk egner seg også som tilleggslitteratur i medisinsk etikk i både grunn- og videreutdanninger.
