Mæland, John Gunnar
Forebyggende helsearbeid i teori og praksis
2. utg. 238 s, tab, ill. Oslo: Universitetsforlaget, 2005. Pris NOK 329
ISBN 82-15-00825-9
John Gunnar Mælands 2. utgave av forebyggingsboken blir den fjerde sentrale lærebok i samfunnsmedisin ved siden av Medisinsk kunnskapshåndtering, Helse for de mange. Samfunnsmedisin i Norge, og Sosialmedisin i teori og praksis (1 – 3).
Forebyggingsboken henvender seg til «studenter og praktikere innen helsefag og andre faggrupper med interesse for forebyggende helsearbeid» og gir en grundig innføring i sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeid, med referanse til forholdene i Norge.
Den er delt i tre bolker: fundamentet for forebyggende helsearbeid, vikemidler og metoder, og innsatsområder og arenaer for forebygging. Det innledes med en diskusjon av forskjellene mellom sykdomsforebygging og helsefremmende arbeid, og de ulike tilnærmingene defineres som komplementære. Det helsefremmende arbeidet blir likevel løftet frem som den «kanskje mest effektive måten å forebygge mange typer sykdommer og helseproblemer på».
Boken prøver å skape entusiasme for forebyggende arbeid, samtidig som den ønsker å være kritisk og balansert, der praktiske og prinsipielle motforestillinger også gis plass.
I forhold til de spennende diskusjonene vi har hatt de senere år omkring individets kontra samfunnets ansvar, og de avgjørende ideologiske uenighetene mellom spesialisthelsetjenesten og allmennhelsetjenesten i synet på medikamentell intervensjon mot risikofaktorer, blir imidlertid boken noe tam.
Det konkluderes med «levevanenes dominerende betydning for de vanligste dødsårsakene i dagens samfunn.» Selv om vi også «må regne med at omgivelsene i betydelig grad er med på å forme folks livsstil», er grunntonen ønsket om å påvirke personlig livsstil. I den positive grunnholdningen til slik intervensjon lanseres noen vel optimistiske utsagn, som at «reduksjon i det gjennomsnittlige daglige saltinntaket med 3 – 5 gram vil redusere forekomsten av hjerteinfarkt og hjerneslag med 20 – 40 %».
Boken er godt oppdatert med hensyn til figurer og tabeller, men bærer ellers preg av å være en revidert utgave. Ny røykelov er så vidt omtalt og helsekonsekvensanalyser som virkemiddel i samfunnets forebyggende helsearbeid er ikke tatt med. Diskusjoner omkring risikobegrepet er heller ikke særlig oppdatert og i en nyskrevet bok burde nok kronisk obstruktiv lungelidelse gis større plass som konsekvens av røyking.
Boken er velskrevet, men noe ordrik og med en del gjentakelser. Avsnittene om sykdomsorienterte forebyggingsstrategier blir for generelle på vanskelige områder, som psykisk helse og muskel- og skjelettlidelser.
Det hadde vært praktisk med én lærebok i samfunnsmedisin beregnet på medisinske studenter. En slik bok får vi vel knapt innen et så heterogent fag. Det er en beklagelig overlapping, spesielt mellom samfunnsmedisin-, sosialmedisin- og forebyggingsmedisinboken. I forhold til de tre bøkene nevnt foran, prøver denne å sette søkelyset på samfunnsmedisinens viktigste felt – det forebyggende helsearbeidet. Hvis jeg måtte ha valgt én av de fire, tror jeg kanskje John Gunnar Mælands forebyggingsbok, til tross for mine innvendinger, hadde vært den jeg ville valgt.
