Bildet av Norge som et land uten klasseskiller slår nå store sprekker. Mye tyder på at de med svakest økonomi, lavest sosial status og manglende sosialt nettverk – nettopp dem velferdsstaten skulle ivareta – er de som får det dårligste tilbudet fra det offentlige. Helsetilsynet meldte nylig at tvang i psykisk helsevern ser ut til å være nær knyttet til fattigdom. Hele 40 % av tvangsinnlagte har ikke egen bolig! Hvem ivaretar deres rettigheter? Og hvem tar seg av dem når de skrives ut? Samtidig viste Kari H. Eika i sitt doktorgradsarbeid at syke eldre uten pårørende eller uten aktive pårørende blir taperne i ordningen med fritt sykehjemsvalg. De er for dårlige til selv å klage og dermed å kunne flytte fra et sykehjem som ikke holder mål. Når beboerne med de mest aktive pårørende flytter, kan det i tillegg oppstå et klasseskille mellom sykehjemmene. Er det slik vi vil ha det?
