Berthelsen, Herman
Appelsin-Herman
Gjøgleren som ble millionær. 128 s, ill. Oslo: Kolofon, 2005. Pris NOK 250
ISBN 82-300-0164-2
Historiene om mannen bak legatet som førte til at sykehuset som bærer søsterens navn ble bygd, er mange. Ikke alt som fortelles om Herman Hansens (1822 – 92) liv bygger på fakta. Men Herman Berthelsen har gjort grundige studier og søkt mange kilder. Derfor er dette en bok med nye, overraskende og spennende opplysninger om et eventyrlig liv.
Herman og søsteren Martina var barn av en skomaker i Lakkegata i Christiania. Faren Hans Hermansen (1794 – 1833) døde under en koleraepidemi da Herman var 12 år gammel. For at familien skulle unngå fattigkassa, måtte gutten tjene penger. Han løp da daglig ned på kaiene og kjøpte appelsiner fra båtene som kom inn med kolonivarer. Derfra løp han så vestover i byen og solgte appelsinene. Slik fikk han tilnavnet «Appelsin-Herman».
18 år gammel begynte han som omreisende underholdningsartist. Men han ville videre, og etter en opptreden i Tromsø tok han båt til Arkhangelsk. Derfra kom han etter slit og problemer til St. Petersburg, sentrum for datidens underholdningsbransje. Men der hadde han ingen suksess som gjøgler.
Etter en periode i diamantgruver i Ural havnet han i Tblisi, der han i 20 år drev forretningsvirksomhet. Sine siste 20 år levde han i St. Petersburg, der han kjøpte en juvelbutikk og store forretningseiendommer.
Under en forretningsreise i Polen forelsket den 55 år gamle Herman seg i en 17 år gammel offisersdatter. De fikk to sønner sammen før hun forlot ham.
Herman Hansen døde i 1892, 71 år gammel. Han testamenterte det meste av formuen til sine sønner og sin tidligere samboer. Søsteren Martina (1824 – 93) fikk en forretningseiendom i St. Petersburg. Men straks etter brorens død ble hun selv kreftsyk, innlagt på Dr. Alexander Malthes klinikk og døde der bare tre måneder etter sin bror. På klinikken fikk hun hjelp til å skrive testamente. En av hjelperne var Kristian Brandt (1859 – 1932), senere legendarisk professor ved Rikshospitalet. Martinas testamente tilgodeså mange gode formål. Men det kan være at dr. Brandt hadde en finger med i spillet da hun i en tilføyelse til testamentet skrev at dersom det ble penger til overs, skulle disse brukes til å bygge et sykehus for skrofuløse barn. Slik fikk Martina Hansens Hospital sin grunnkapital og sitt legat.
Berthelsen har arbeidet grundig for å finne sannheten om Appelsin-Herman, reist i hans fotspor, besøkt steder der forretningsmannen oppholdt seg og besøkt etterkommerne i Polen. Slik har han kunnet illustrere historien med unike familiebilder. Appelsin-Hermans år som underholdningsartist har fått stor plass i boken. I tillegg inneholder den en lang omtale av datidens underholdningsbransje. Akkurat dette siste kunne med fordel vært tonet ned. Men ellers er boken fascinerende lesing og illustrerer bl.a. hvordan enkeltmennesker og tilfeldigheter har satt milepæler i utviklingen av norsk medisin.
