Bestemmelse av genetisk variasjon i leverenzymene CYP2D6 og CYP2C19 kan være nyttig ved behandling med antipsykotika eller antidepressiver.
Flertallet av psykofarmaka metaboliseres via cytokrom P-450-systemet (CYP-systemet). Individuell variasjon i legemiddelrespons kan skyldes variasjon i enzymene i dette systemet. For enkelte av disse enzymene er variasjonen genetisk bestemt, og genotyping er tilgjengelig (1). Informasjonen man får ved å gjennomføre slik genotyping kan være av interesse, men har også klare begrensninger. Nå har tre amerikanske forskere publisert den første oversiktsartikkelen på feltet (2).
Forfatterne hevder at farmakogenetikkens muligheter er «oversolgt» – kanskje ikke til behandlere, men psykiatere kan bli møtt av pasienter som har høye forventninger. Det er mer snakk om «sikkerhetsgenetikk» enn «skreddersøm» når man kun identifiserer variasjoner i ett mulig nedbrytningsenzym. Forfatterne anbefaler derfor at man alltid konsentrasjonsbestemmer medikamenter i serum før man gjennomfører CYP-genotyping. Disse undersøkelsene er kostbare, og i praksis begrenser nytten seg til å undersøke om pasienten har langsom eller hurtig omsetning av legemidler over CYP2C19 eller CYP2D6. Det kan være nyttig å få vite om pasienter som blir behandlet med visse antidepressiver omsetter disse medikamentene langsomt for disse to enzymene eller ikke. Når det gjelder antipsykotika, er det bare dem som omsetter langsomt over leverenzymet CYP2D6 det er viktig å oppdage.
Denne oversiktsartikkelen er et første forsøk på å oppsummere kunnskapen innen feltet i dag. Forfatterne understreker at vi ennå vet for lite til å komme med anbefalinger om rasjonell bruk av CYP-genotyping i psykiatrien.
