For mange kvinner vil det være aktuelt å overveie om de skal bruke østrogen for klimakterielle plager. En tidligere norsk undersøkelse har vist at avgjørelsen om hormonbruk for en stor del er styrt av kvinnen selv (1 ).
Flere års optimistisk syn på helsegevinsten ved bruk av østrogen ble sommeren 2002 avløst av en mer skeptisk holdning, etter publiseringen av den første store randomiserte undersøkelsen om virkninger av hormonbehandling av friske kvinner (WHI-studien). Studien konkluderte med at risiko ved behandling var større enn nytten (2 ), og man observerte deretter raskt et fall i bruken av østrogen (3 ).
Hensikten med vår undersøkelse var å studere holdningen til hormonbruk blant norske kvinner relativt kort tid etter at resultatene fra WHI-studien forelå. Vi ønsket å se på hvilke forhold som hadde innvirkning på den enkelte kvinnes valg.
Metode
Et spørreskjema (4 ) ble i mars/april 2003 utsendt til 1 000 norske kvinner født i 1942 – 57, tilfeldig utvalgt fra folkeregisteret. Skjemaet inneholdt spørsmål om demografiske data, nåværende eller tidligere hormonbruk, om de overveide å bruke hormoner i fremtiden eller om de aldri kunne tenke seg å bruke hormoner. Kvinnene ble spurt om hvilke indikasjoner de ville legge vekt på ved valget og hvilke kliniske effekter de forventet seg, hvilke kilder til informasjon de la mest vekt på, og om det var de selv eller legen som tok den avgjørende beslutningen. Svar ble angitt på en skala fra 0 (helt uenig) til 10 (helt enig). Før utsendelse var skjemaet testet og justert. Data ble behandlet anonymisert i en database. Hvert tiende skjema ble kontrollregistrert. Besvarelser ble gjennomgått med hensyn til fullstendighet og konsistens. Manglende svar ble i databasen kodet som manglende data og ikke tatt med i analysen. Statistiske analyser ble utført med SPSS ved bruk av t-test og enveis variansanalyse. P-verdi mindre enn 0,05 ble ansett som signifikant. Studien ble tilrådd av regional komité for medisinsk forskningsetikk, Øst-Norge.
Resultater
77 kvinner (20 %) var enslige og 309 (80 %) gift/samboere. 49 (13 %) hadde ni års skolegang eller mindre, 172 (44 %) 10 – 12 år, mens 165 (43 %) hadde høyere utdanning. Av 386 var 101 (28 %) nåværende brukere (gruppe A), 82 (22 %) hadde tidligere brukt (gruppe B), 87 (24) ville kanskje bruke (gruppe C), mens 96 (26 %) angav at de aldri ville bruke hormoner (gruppe D). 20 kvinner oppgav ikke brukerstatus. 49 % av hormonbrukerne hadde fått resept fra allmennpraktiserende lege, 50 % fra gynekolog og 1 % fra annen lege. 58 % svarte at de alene hadde avgjort om de skulle bruke hormoner eller ikke.
Kvinnene tillegger symptomer og fare for bivirkninger stor betydning (skåre henholdsvis 7,4 og 8,6). Informasjon fra lege (gynekolog skåre 7,0, fastlege 6,1), faglitteratur og offentlige retningslinjer (skåre 6,5) spiller større rolle enn informasjon fra venninner (skåre 2,3), TV (skåre 4,8), aviser og ukeblad (skåre 5,9) og brosjyrer (skåre 5,1). Gruppen som for tiden brukte hormoner, hadde signifikant lavere skåre på en rekke av disse spørsmålene (tab 1).
Tabell 1 Gjennomsnittsverdier (95 % konfidensintervaller) for kvinnenes angivelse på en skala 1 – 10 av hva som er viktig for dem for å avgjøre bruk eller ikke bruk av hormoner
Bruker hormoner
Tidligere brukt hormoner
Kanskje bruke hormoner
Vil aldri bruke hormoner
Faglitteratur og offent lige retningslinjer
6,9
(6,4 – 7,5)
7,1
(6,6 – 7,6)
6,8
(6,3 – 7,3)
5,3¹
(4,6 – 5,9)
Hva gynekologen mener
7,6
(7,1 – 8,2
7,5
(7,0 – 7,9)
8,0
(7,6 – 8,5)
5,2¹
(4,5 – 6,0)
Hva fastlegen mener
6,8
(6,2 – 7,3)
6,1
(5,5 – 6,7)
7,1
(6,6 – 7,6)
4,4¹
(3,7 – 5,1)
Hva kyndige i omgangs kretsen mener
6,1
(5,5 – 6,8)
5,8
(5,1 – 6,4)
6,5
(5,9 – 7,0)
4,2¹
(3,5 – 4,9)
Hva venninner mener
2,3
(1,8 – 2,8)
2,6
(2,0 – 3,1)
2,8
(2,2 – 3,3)
1,5¹
(1,1 – 1,9)
Informasjon fra TV
5,0
(4,4 – 5,6)
5,2
(4,6 – 5,9)
5,0
(4,5 – 5,6)
4,1
(3,5 – 4,8)
Informasjon fra aviser og ukeblader
6,1
(5,5 – 6,7)
6,1
(5,4 – 6,8)
6,3
(5,7 – 6,8)
5,5
(4,8 – 6,1)
Brosjyrer om hormon belastning
5,9
(5,2 – 6,5)
5,4
(4,8 – 6,1)
5,2
(4,7 – 5,8)
3,8¹
(3,1 – 4,5)
Symptomer på hormon svikt
8,7
(8,3 – 9,1)
7,5
(6,8 – 8,2)
8,0
(7,5 – 8,5)
5,4¹
(4,7 – 6,2)
Fare for bivirkninger
7,3¹
(6,8 – 7,9)
9,1
(8,8 – 9,5)
8,8
(8,4 – 9,2)
9,2
(8,9 – 9,6)
[i]
Nåværende og tidligere hormonbrukere, samt de som ikke ønsket å bruke hormontilskudd, angav signifikant oftere høyere kunnskapsnivå enn de som vurderte fremtidig bruk (samlet skåre 6,8 for gruppene A, B og D versus skåre 5,3 for C, p < 0,001, t-test) (fig 1).
Svarfordelinger for spørsmålet: «I hvilken grad er utsagnet sant at du vet nok om hormoner?»
De fleste (95 %) svarte at hormontilskudd minsker hetetokter, 74 % at det forebygger beinskjørhet (tab 2). 68 % mente at hormoner ville gi bedre humør og økt velbefinnende, og 49 % at det ville bedre seksuallivet. 21 % trodde at hormoner ville redusere blodtrykket, 26 % at det kunne forebygge hjertesykdom og 15 % at det kunne forebygge kreft. Respektive 12 % og 7 % angav at hormoner kunne bedre utseende og redusere rynker.
Tabell 2 Prosentandel av kvinner som svarte bekreftende på diverse utsagn om nytten av hormontilskudd i klimakteriet. Bekreftelse ble definert som angivelse over 5 på en skala fra 0 (helt usant) til 10 (helt sant)
Gjennomsnitt
95 % KI
Bedrer utseende
11,7
(8,4 – 15,0)
Gir mindre rynker
6,8
(4,5 – 9,9)
Bedrer seksuallivet
49,5
(44,3 – 54,6)
Øker velbefinnende
71,8
(67,3 – 76,4)
Bedrer humøret
68,7
(64,0 – 73,4)
Forebygger bein skjørhet
74,4
(69,9 – 78,9)
Minsker hetetokter
94,9
(92,2 – 96,9)
Reduserer blod trykket
20,7
(16,5 – 25,0)
Forebygger hjerte sykdom
25,9
(21,4 – 30,4)
Forebygger kreft
14,5
(10,8 – 18,1)
Gjennomsnittsalder ved start av hormonbehandling var 47 år (38 – 57 år). 88 % var under 52 år da de begynte med hormoner. 65 % av kvinnene opplyste at de hadde påbegynt hormonbehandling før menopausen. Av tidligere brukere anførte 35 % at de sluttet pga. bivirkninger, 4 % av praktiske grunner eller at de mistet interesse, 24 % hadde ikke lenger behov og 37 % hadde sluttet av andre grunner. Etter seponering av østrogen fikk 50 % hetetokter og 6 % andre plager, mens 44 % ikke fikk plager.
Diskusjon
Vår undersøkelse baserer seg på et tilfeldig utvalg av den kvinnelige befolkning i Norge i alderen ca. 45 – 60 år. Vi fant at 28 % brukte hormontilskudd i klimakteriet. 22 % hadde brukt tidligere, 24 % vurderte å bruke, mens 26 % ikke ønsket å bruke hormontilskudd. Fordi bare knapt 40 % svarte på henvendelsen, vet vi ikke om funnene er representative for befolkningen. Hvis man imidlertid ser på salgsstatistikken for perioden, var det ca. 120 000 som brukte østrogentilskudd, mens knapt 445 000 kvinner var i alderen 45 – 60 år (5 ), hvilket svarer til at ca. 26 % brukte hormontilskudd. Dette stemmer overens med frekvensen av hormonbruk i vårt materiale, og gir et visst holdepunkt for at utvalget var representativt.
Kvinnenes kunnskaper om at hormonbehandling er indisert ved hetetokter og for å forebygge osteoporose var i tråd med anbefalinger fra Legemiddelverket, mars 2003 (6 ). Bare et fåtall mente at hormonbehandling forebygger hjerte- og karsykdommer. Dette sammenfaller med nye forskningsresultater (2 ). I vår undersøkelse kan vi ikke se om det er skjedd en holdningsendring blant norske kvinner tilsvarende det man har sett hos leger. I løpet av 2002, før og etter publisering av hormonbehandlingens negative effekt på hjertekarsykdommer (2 ), endret norske gynekologer syn på at hormonbehandling forbygde hjertekarsykdom, fra at 32 % trodde på gunstig effekt til at bare 7 % trodde det (7 ). Denne holdningsendringen kan ha smittet over på pasientene. Det må imidlertid tilføyes at beskyttelse mot hjerte- og karsykdommer aldri har vært indikasjon for hormonbehandling.
Det var påfallende at gjennomsnittsalderen for oppstart av hormonbehandling var 47 år når gjennomsnittlig menopausealder for norske kvinner, ifølge en større norsk studie, er 53 år (8 ). 88 % i vårt materiale hadde startet hormonbehandling før 52 års alder. Det kan gi grunnlag for å tro at hormonbehandling ofte initieres av andre årsaker enn østrogenmangelsymptomer. Den norske studien (8 ) viste at 38 % av kvinner hadde hetetokter før menopausen, mens 69 % hadde det i året etter. Når man i dag søker å begrense tidsrommet for hormonbehandling (9 ), er det avgjørende at man velger å behandle i den periode hvor kvinnen har de største plagene.
Studien viste at ca. halvparten fikk residiv av symptomer ved seponering. I en amerikansk studie (10 ) viste man at 50 – 70 % får symptomer tilbake etter seponering. Dette er et problem. Gradvis seponering av østrogen er foreslått for å minske faren for residiv.
Hos 58 % ble avgjørelsen om å bruke hormoner tatt av kvinnen alene. En slik avgjørelse krever at det er gitt god informasjon. Vår studie viste at informasjon fra lege og offentlige instanser ble tillagt størst vekt, mens informasjon fra venninner og medier spilte mindre rolle. Det står i kontrast til den vanlige oppfatningen om at impulser fra medier og omgivelser kan ha innvirkning på legemiddelbruk, spesielt at negativ informasjon kan føre til seponering av behandling.
Legen er fortsatt kvinnens hovedkilde til informasjon og den som kvinnen tillegger størst vekt og stoler mest på. Det er derfor svært viktig at leger har nyansert og oppdatert kunnskap.
