Søftestad, Siri
Seksuelle overgrep
Fra privat avmakt til tverretatlig handlekraft. 241 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2005. Pris NOK 299
ISBN 82-15-00801-1
Som alle tekster som omhandler misbruk av makt i form av overgrep mot mennesker, utfordrer denne boken om seksuelle overgrep mot barn vår værens- og kunnskapsforståelse. Den er ment som en fagbok, som «et bindeledd mellom teoretisk kunnskap, «det vi vet», og praktisk arbeid, «det vi gjør»». Ifølge forfatteren er den teoretiske kunnskapen, altså «det vi vet», hovedsakelig konstituert av psykologisk og sosiologisk kunnskap. Det praktiske arbeid, altså «det vi gjør», er strukturert av flere institusjoner og organisasjoner. Det betyr at teksten, hvis tema utfordrer både filosofisk forståelse av menneskelig væren og vitenskapsteoretiske modeller av kunnskapens vesen, likevel ikke utfordrer våre forestillinger på disse to nivåer. Det forfatteren derimot formidler, er en både nær og dyp innsikt i hvordan seksuelle overgrep forstyrrer barns liv og utvikling og hvordan sensitive og hengivne fagpersoner kan lære å forholde seg til misbrukte barn og deres familier.
Det er bokens styrke at forfatteren er både klok, innlevelsessterk, kritisk og faglig erfaren. Hun har betydelig fartstid i barnevernet. Denne erfaringskunnskapen fletter hun sammen med empirisk kunnskap fra hovedsakelig psykologi og sosiologi, men også fra jus, kriminologi og pedagogikk. Hvert kapittel innledes av en liten vignett fra forfatterens møter med det praktiske barnevernet og avsluttes med to eller tre tematisk relevante referanser som omtales i noen få linjer. Disse kildene er alt overveiende norske. Det betyr at hennes stemme er tydelig gjennom hele boken og i alle disse tre tekstformer.
Forfatterens hovedanliggende er å bidra til å beskytte barn mot overgrep. Til det trengs, ifølge henne, at overgrepene blir avtabuisert og synliggjort og at representanter for en rekke profesjoner og institusjoner samarbeider. Hun begrunner det siste med at overgrep mot barn, særlig hvis disse skjer innenfor barnets familie, angår mange av samfunnets funksjoner og institusjoner. Samtidig understreker hun at «arbeid med seksuelt misbrukte barn ikke er grunnleggende forskjellig fra annen barnemishandling» – men at seksualisert mishandling setter alle de generelle faglige utfordringer «på spissen».
Bortsett fra barne- og ungdomspsykiatriske studier har forfatteren ikke trukket veksler på den omfattende dokumentasjonen som knytter nesten alle alvorlige psykiatriske og etter hvert også en rekke somatiske diagnoser til erfaring av overgrep og vanskjøtsel i barndommen. Det til tross for at hun karakteriserer virkningen av varige overgrep som «selve luften barnet puster inn» og virkningen av visse former som kroppslige opplevelser av «å sprenges i stykker». Følgelig må hun ta et forbehold med henblikk på om overgrep skader. Men hennes faktiske erfaring sier at de utvilsomt gjør det.
Kapittel 8 handler om samarbeid på tvers av organisasjonsgrenser. Det er tankevekkende at beskyttelse mot misbruk av voksen makt over barn kan hindres av en kamp om nettopp makt. Ulike profesjoner, institusjoner og organisasjoner hevder nemlig sin makt – enten til å definere eller til å dominere de antatt riktige tiltakene. Da oppstår et paradoks: Det som oppleves som positivt og nyttig av de hjelpetrengende, er brysomt og belastende for de profesjonelle. I en annen lesing fremstår paradokset som et artefakt: Kunnskap og mandat innen de forskjellige fag er ikke adekvate for den «brysomme» oppgaven som den sosiale virkeligheten frembringer.
Dette er en sterk ansats til en vitenskapsteoretisk kritikk av faglig grensetrekking som hindrer effektiv beskyttelse mot sosial grensekrenkning. Derfor anbefales den sterkt til alle mennesker som møter barn i sitt arbeid og sin hverdag.
