Figenschow, Wenche
Ringberg, Erik
Ekanger, Merethe
Barnevern – medier og juss
202 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 250
ISBN 82-05 -32601-0
Dette er en bok som er ment å inspirere til debatt om pressens og befolkningens innsyn i barnevernet. Forfatterne er henholdsvis advokat, journalist og sosionom som alle har utstrakt erfaring med barnevernet fra hvert sitt ståsted. De har alle erfart personlig frustrasjon over at det er vanskelig å gi informasjon og delta i debatten om bruk av skjønn i forhold til hva som er til barns beste i barnevernssaker. Fra tid til annen får barnevernssaker store oppslag i medier, og regelen er at det er barnets familie som står frem. Barnevernets kommentar er regelmessig «ingen kommentar», med henvisning til taushetsplikten.
I boken brukes den såkalte Svanhild-saken som utgangspunkt og illustrasjon til de mer generelle drøftingene. Svanhild mistet omsorgsretten til sine barn, og pressen la etter opplysninger fra moren til grunn at en utført IQ-test på mor var grunnlaget for beslutningen i fylkesnemnda. Mors foreldre var villige til å ta barna til seg som fosterbarn, men fikk ingen informasjon fra barnevernet. Det førte til en mediestorm mot barnevernet. Moren tapte ankesaken i både tingretten og lagmannsretten. I siste rettsinstans ble dørene åpnet for pressen med begrenset referatforbud, og domsslutningen ble i anonymisert form gjort tilgjengelig for mediene. Da snudde stemningen.
Taushetsplikten hindret at barnevernstjenesten kunne ytre seg om saken til pressen, og i tillegg kom at partsbestemmelsene i barnevernssaker hindret at besteforeldrene hadde krav på informasjon fra barnevernstjenesten. I fylkesnemndbehandlingen av barnevernssaker er forhandlingene lukket, og bare de som er direkte berørt og deres advokater kan være til stede og ha partsrettigheter. Vanlig domstolsbehandling er åpen, men retten kan bestemme at det skal være begrenset referatforbud, særlig gjelder dette i saker om seksuelle overgrep og saker der barn er involvert.
De tre forfatterne har intervjuet både journalister, advokater og flere pårørende i den aktuelle saken, og det gir et illustrerende bilde av hvor ulikt aktørene opplevde den. Forfatterne redegjør for rettstilstanden i barnevernssaker og drøfter hvorvidt disse sakene kan behandles med større åpenhet både i mediene og i rettsinstansene. De mener at barnevernstjenesten vil være tjent med å vise hva de bygger sitt skjønn på, slik at offentligheten kan gjøre seg opp en begrunnet mening.
Partsbegrepet kan tolkes for snevert, besteforeldre og andre slektninger kan være gode hjelpere eller fosterforeldre – og skal vurderes som det av barnevernet. De tar også til orde for at behandlinger i fylkesnemndene bør åpnes for pressen med begrenset referatadgang. Til slutt gir de råd om hvordan barnevernets informasjonsarbeid overfor medier og befolkningen kan gjøres.
Boken er lettlest. Her er nyttig kunnskaps- og refleksjonsstoff, og det er et godt grep å la en aktuell og oppsiktsvekkende sak danne utgangspunkt for mer prinsipielle drøftinger om et svært følsomt tema.
