Waldenstrøm, Egil
Men livet må gå videre
Om kriser, ulykker og katastrofer. 74 s, tab, ill. Stavanger: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning, 2005. Pris NOK 90
ISBN 82-7786 -175-3
Kriser, ulykker og katastrofer med tap av menneskeliv er en stadig aktuell utfordring også for et fredelig og velordnet samfunn som det norske. Egil Waldenstrøm har lang erfaring som kliniker, fagutvikler og leder innen dette feltet. Han har tatt utgangspunkt i tsunamikatastrofen 26. desember 2004 ved skrivingen av et kortfattet og klart hefte om vanlige reaksjoner etter slike hendelser og hva hjelpere av ulikt slag kan gjøre under og etter krisen. Gjennom personlige skildringer fra en av de rammede i denne katastrofen – Halvor Hedenstad – får vi en gripende, men også instruktiv illustrasjon av hva det handler om og hvordan det er mulig å komme seg gjennom et slikt mareritt ved egne krefter, venners hjelp og bistand fra en profesjonell hjelper; i dette tilfellet heftets forfatter.
I første del av heftet blir de ulike stadier av kriser grundig presentert med vanlige reaksjoner og symptomer. Forfatteren legger vekt på å skildre dette mest mulig i et normalpsykologisk perspektiv, uten dermed å utelate de tilfellene der det utvikler seg sykdom. I heftets annen del gjennomgås grunnleggende prinsipper for intervensjon og forebygging av sykdomsutvikling. Forfatteren formidler mange konkrete og praktiske råd og har valgt en aktiv og anvisende form. Det er sjelden tvil om hvilke tiltak som etter hans syn vil være de rette i ulike situasjoner. Trolig vil mange lesere være ham takknemlig for denne klarheten som kan gi grunnlag for god læringseffekt.
Heftet har et hendig format med god layout. Teksten er lettlest, og det er brukt rikelig med avsnitt og overskrifter samt illustrasjoner og figurer. En liste med essensielle litteraturreferanser er også tatt med. Den eneste svakheten ved dette ellers utmerkede heftet kan være avsnittet som handler om diagnostikk av posttraumatisk stresslidelse. Her legges hovedvekten på bruk av spørreskjemaet posttraumatisk symptomskala (PTSS-10). Skjemaet har sin plass som en grov screening for risikosymptomer for posttraumatisk stresslidelse, men er ikke et diagnostisk instrument og er foreløpig ikke tilstrekkelig validert mot diagnostiske data. Derfor bør klinikere fortsatt bruke samtale og observasjon som grunnlag for diagnosen.
Heftet retter seg mot behandlere og hjelpere som i sitt arbeid møter mennesker og situasjoner knyttet til ulykker og katastrofer, men også til vanlige lesere. Blant annet fordi heftet inneholder en del medisinske uttrykk og diagnostiske termer som ikke er forklart, er likevel en viss fagbakgrunn nødvendig. Her vil imidlertid heftet kunne ha en meget nyttig funksjon for de mange hjelpere som trenger grunnleggende kunnskaper om intervensjon ved kriser og katastrofer.
