Crellin, John K.
Public expectations and physicians’ responsibilities
Voices of medical humanities. 165 s, tab, ill. Oxon: Radcliffe Publishing, 2005. Pris USD 48
ISBN 1-85775-642-8
Boken er blitt til gjennom undervisning i «medical humanities» for kanadiske legestudenter. Medisinsk humaniora er her definert som et fagområde hvor man utforsker observasjoner fra ikke-naturvitenskapelige kilder om menneskets vilkår, særlig om sykdom, lidelse og verdier. Berettigelsen for et slikt fagfelt er at medisinen dreier seg om spørsmål og fenomener som prinsipielt ikke kan belyses gjennom naturvitenskapelige tilnærminger, hvor oppgavene må håndteres gjennom utøverens personlige forståelse og dømmekraft. Forfatteren peker ut følgende roller for medisinsk humaniora: Å gi klinikere innsikt i pasienters og fagutøveres verdier og holdninger, å stimulere til refleksjon om pasienters svært ulike behov, å bidra til innsikt om lege-pasient-forholdet, medisinens egenart og forholdet mellom fag og samfunn, å stimulere pasienter til å tenke over sin egen rolle, og å gi spesifikke bidrag til god omsorg og terapi.
Medisinsk humaniora representerer i denne boken er omfattende materiale av skjønnlitteratur, pasientfortellinger, film og TV, samt bidrag fra bildekunst, teater, historie, etikk og filosofi. Her finnes også drypp fra antropologi og sosiologi, men forfatteren understreker at samfunnsfagene ikke kan gi klinikere det de trenger mest, nemlig forståelse av enkeltpasienter som ulike, enestående og individuelt meningsskapende. De 11 kapitlene omhandler ulike aspekter ved legers roller, særlig hvordan leger beskrives og vurderes i samtiden av medier, av kunstnere, av enkeltpasienter og av klinikere som ytrer seg offentlig. Forfatterens tese er at filmer, bøker og TV-serier som blir populære, blir det fordi de fremstiller en virkelighet eller en holdning som folk kjenner seg igjen i. Fiksjonen gjenspeiler virkeligheten. Samtidig vil medieuttrykk over tid nedfelle seg i folks tenkning, og skape virkelighet, også holdninger til leger, til medisinsk teknologi, til sårbarhet, død og usikkerhet. Studier av kulturelle uttrykk vil derfor gi innsikt i stereotypier, i folks forventninger, i drømmer og idealer som medisinen må forholde seg til.
Boken har etter mitt skjønn to styrker. Den ene er bredden i utvalget av «stemmer» fra kulturen. Særlig har forfatteren et imponerende overblikk over medisinsk relevant film fra det 20. århundre, men det brukes også mange kilder fra litteratur og bildekunst. Forfatteren gjengir små glimt fra de omtalte verkene, slik at man både får belyst temaet og får et inntrykk av filmen eller boken. For undervisere i legestudiet er dette derfor en flott kilde til nytt undervisningsverktøy. Gjennom det brede utvalget gis det også en fascinerende fremstilling av de store omveltningene i holdninger til leger, teknologi og helse gjennom de siste 150 år.
Ingen «evidens» i form av tall som kan underbygge fremstillingen blir gjengitt. Til gjengjeld er presentasjonen ikke påståelig eller overtydelig, her gis det plass for komplementære uttrykk og forståelser av medisinens komplekse verden uten at man påtar seg å fortelle hele «sannheten».
Boken er ikke teoretisk anlagt, den gjengir ikke filosofiske eller vitenskapsteoretiske betraktninger om faget, men begrenser seg til korte refleksjoner rundt de «stemmer» som presenteres. Mange av eksemplene er amerikanske, ikke alt er like overførbart til norsk virkelighet, men den kanadiske forfatteren står for et perspektiv som synes godt gjenkjennelig og klart inspirerende. For denne leseren var dette en god bok.
