Thomassen, Magdalene
Vitenskap, kunnskap og praksis
Innføring i vitenskapsfilosofi for helse- og sosialfag. 207 s. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006. Pris NOK 259
ISBN 82-05-35609-2
Arthur W. Caplan, lederen av Department of Medical Ethics, University of Pennsylvania School of Medicine, skriver i en rapport fra Hastings Center 29.3. 2006 følgende: «Some of the problems now ailing medicine require admitting that what has befallen medicine and the health sciences is an epistemological crisis as much as a moral one» (1). Caplan diagnostiserer årsaken til vår tids skandalestormer i medisinfaget som en dobbelt mangelsykdom: Medisinere lider av en prekær mangel på etisk og vitenskapsteoretisk grunnoppdragelse. Hans behandlingsforslag er følgelig: Hvert medisinske fakultet og hvert akademiske forskningssenter bør gjøre medisinsk filosofi, inkludert etikk og vitenskapsteori, til et sentralt element.
Fagfilosof, psykolog og høyskolelektor Magdalene Thomassen står klar med en liten og velformulert dose medisin til medisinen: En innføring i vitenskapsfilosofi – skrevet med tanke på utøvere av og forskere i helse- og sosialfag. Hun henvender seg eksplisitt til disse fagenes studenter ved landets ulike høyskoler. Men jeg mener hun er for beskjeden – boken passer også utmerket for studenter i medisin. Medisinfaget har ingen tung tradisjon i å innrømme filosofiske emner og tanker en fremtredende plass i utdanningens curriculum. Og i medisinen betraktes det fremdeles ikke som noen plett på forskerens rulleblad om han eller hun ikke forbinder noe med begreper som epistemologi, positivismestrid, hermeneutikk og dekonstruksjon.
Thomassen tar utgangspunkt i kunnskap slik den kommer til uttrykk i praksis. Hun utvider synsfeltet til å omfatte forhold som kjennetegner vitenskapelig produksjon av kunnskap, for deretter relatere denne kunnskapsformen til praksis i helse- og sosialfagene. Filosofen som henvender seg til studenter i menneskenære fag belyser selvsagt forklaringskunnskapen. Men like mye plass går til å la studentene bli kjent med forståelseskunnskapen. Når den menneskelige livsverden er arbeidsfeltet, er dette en rimelig vektlegging.
Slik vektlegging av kunnskap om fenomenologi og hermeneutikk – og av kunnskapen som bygger på disse tankesystemene – angår sannelig ikke bare studenter i helse- og sosialfag på høyskolenivå. Den angår også i aller høyeste grad studenter i medisin, som jo hele sitt kliniske liv (hvis de velger det) og hele sitt forskende liv (hvis det blir deres felt) forholder seg til levende mennesker og den menneskelige livsverden.
Thomassens balanserte vektlegging av behovet for ulik kunnskap og for ulike veier til å nå den er velgjørende. Dessuten er den betimelig, gitt medisinens tradisjonelle ensidighet med henblikk på referanseramme og metodevalg.
Boken avsluttes med filosofens insisterende påpeking av maktperspektivet i all kunnskapsproduksjon, og særlig i den som metodisk tildekker makten. Hun minner om at all vitenskap er, som navnet sier, skapt viten. Den skapte (ikke oppdagede) viten inngår som en av flere i menneskehetens store samtaler om hva som er verdt å vite. Viten helt fristilt fra verdier er ikke tenkelig. Å huske dette er krisehjelp.
