Wetterberg, Peter
Hukommelsesboken
Hvorfor vi husker godt og glemmer lett. 198 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2005. Pris NOK 265
ISBN 82-05-33500-1
Det er ikke noe forord i denne boken, men jeg antar at forfatteren har villet henvende seg til den allment interesserte leser, kanskje spesielt til dem som vil studere svekket hukommelse.
Den starter med en historisk fremstilling, så er det en enkel oversikt over nervesystemets biologi. I et hovedkapittel blir det gjort rede for såkalte hukommelsesmodeller – det vil si hypoteser forskere har brukt til å skissere hvorledes lagring av minner kan skje ved hjelp av elektriske impulser i et antall nerveceller. Vanskeligere å forstå er hvorledes slike lagrede minner kan hentes ut igjen, nærmest gjenskapes. Et eget kapittel handler om hvordan vi lærer og gjenkaller lærdommen. Til slutt kommer det et kapittel om effekten av aldring og sykdom på hukommelsen og et siste avsnitt om muligheten for å bedre en ellers normal eller nær normal hukommelse.
Boken er greit skrevet i en rimelig lettlest form, og det er få angloamerikanske låneord. De som forekommer, er godt definert, dels i teksten, dels i en egen ordliste bakerst. Utvalgte ideer og metoder er illustrert med blokkdiagrammer eller tabeller, og en rekke begrep eller uttrykk er detaljbehandlet i egne gråfargede tekstruter. Dessverre gis det nesten ikke svar på undertittelens lovnader. Mitt ønske ville vært mer detaljerte illustrasjoner, både over viktige hjernesubstrater og over kjemiske forhold ved læring og hukommelse. En skisse over hjerneområder og de basale synaptiske prosesser som er vesentlige for normal hukommelse ville vært verdifullt.
På tross av mange gode sider svekkes inntrykket etter min mening av en rekke svakheter, uheldige utvalg og dessverre også direkte feil. Det er ikke referanser, selv ikke der en kjent forskers ideer eller metoder er beskrevet.
Det undrer det meg at forfatteren bruker nesten en side på en meget ufullstendig beskrivelse av ionekanaler uten å finne plass til transmittermolekylet glutamat og dets to hovedreseptorer AMPA og NMDA, som har hovedroller ved både læring og hukommelse. Beskrivelsen av de mediale temporallappsavsnitts rolle blir altfor enkel. Forfatterens avvisning av motivasjonens betydning for innlæring er direkte gal. Hans omtale av langtidspotensiering (LTP) er også merkelig lite kritisk og ikke i tråd med aktuell forskning. Til tross for stor interesse og voldsom internasjonal forskningsaktivitet er det fortsatt ingen sikre holdepunkter for å hevde at LTP deltar i innlagring eller uthenting av minner. Forfatterens LTP-begeistring skjemmes dessverre også av et annet forhold. LTP ble analysert og beskrevet i mitt laboratorium i Oslo av to likeverdige forfattere, engelskmannen Tim Bliss og nordmannen Terje Lømo. Det er helt uforståelig at Wetterberg ikke nevner Bliss med ett ord, heller ikke den klassiske LTP-referansen (J Physiol 1973, 232: 331 – 56), som alle i dag regner som «oppdagelsen av LTP».
Til slutt må jeg spørre hvorfor en rekke innflytelsesrike forskere ikke er nevnt. Navn som Brenda Milner, Larry Squire, Elisabeth Warrington og Daniel Schachter og deres funn ville forsvart sin plass med glans.
