Sheard, Sally
Donaldson, Liam
The nation’s doctor
The role of the chief medical officer 1855 – 1998. 238 s, tab, ill. Oxon: Radcliffe, 2006. Pris NOK 513
ISBN 1-84619-001-0
Forfatterne er en historiker (Sheard) og den engelske helsedirektøren siden 1998 (Donaldson). England fikk sin helsedirektør (Chief Medical Officer, CMO) etter koleraepidemiene midt på 1800-tallet. Også i dag har den engelske CMO med sin uavhengighet en unik posisjon i forhold til liknende embeter i andre land. Her fortelles om de 14 helsedirektørene inntil 1998, alle menn, og deres vandring i maktens korridorer. I trekanten statsråd – helsedirektør – departementsråd har samarbeidet variert fra sterk tillit til mer anstrengte relasjoner. Det samme gjelder forholdet til the British Medical Association. Selv om ståstedet for en CMO ikke direkte kan sammenliknes med forholdene i Norge, blir det mange gjenkjennende nikk for en leser med mange års fartstid i ledelsen i Helsedirektoratet/Helsetilsynet.
Et grunnleggende og nesten konstant trekk har vært stillingsinnehaverens uinnskrenkede rett til direkte tilgang til statsråden. Balansen mellom den medisinsk-faglige kompetansen og den generelle administrative departementsstrukturen har vippet. Vi får beskrevet hardtarbeidende ledere og hyppige trusler om nedskjæringer til tross for økende arbeidsoppgaver. Antallet medarbeidere har svingt, og den siste av de 14, Ken Calman, kommenterte i 1998 at hans stab bestod av en sekretær og en mobiltelefon.
«Public health», eller samfunnsmedisin, har vært det faglige ståstedet. Helseminister Aneurin Bevan drev frem the National Health Service (NHS) i 1948, som et av høydepunktene i samfunnsmedisinens historie, og den daværende CMO, Wilson Jameson, hadde en sentral rolle i planleggingen. Han brukte også mediene aktivt for å nå ut til befolkningen, og var den første, trolig i hele departementssystemet i England, som brukte radioen. I 1942 gikk han ut i BBC med sterk anmodning til foreldre om å vaksinere barna mot difteri. Senere samme år brukte han radioen til å advare mot kjønnssykdom, særlig syfilis og gonoré, ord som omtrent ikke hadde vært brukt overfor befolkningen inntil da.
Myndighetenes kamp mot tobakken ble langtrukken, og først i 1972 kom det advarsel på sigarettpakkene om farene ved røyking. I AIDS-epidemien valgte England med Donald Acheson som CMO å satse på åpen informasjon og forkaste tvungen testing, trass i motstand fra statsminister Margaret Thatcher. Dramaet i England omkring bovin spongiform encefalopati (BSE) fra 1996 ble en drakamp mellom samfunnsmedisinske og næringspolitiske interesser.
Boken bør være av interesse for samfunnsmedisinere og andre i den sentrale helseforvaltningen, for mennesker med lederoppgaver innen helseadministrasjon og for medisinsk-historisk interesserte.
