Stefan Einhorn
Kunsten å være snill
179 s. Oslo: Forlaget Lille Måne, 2006. Pris NOK 298
ISBN 82-92605-23-1
Stefan Einhorns bok retter seg mot et generelt publikum, den er delt inn i sju kapitler og har et lettfattelig språk. Ifølge vaskeseddelen forteller den hva ekte snillhet innebærer. Forfatteren svarer ubetinget ja på spørsmålet om det lønner seg å være snill. Han gjør et poeng av at det å være snill feilaktig har fått en negativ klang – det blir assosiert med å være dum, lettlurt eller servil. Einhorn mener tvert imot at snillhet er den viktigste enkeltfaktoren for fremgang.
Forfatteren skiller mellom falsk og ekte snillhet og gir eksempler på begge. Falsk snillhet kan være manglende evne til å si ifra når det er nødvendig. Ekte snillhet fordrer at vi bruker dømmekraften og viser mot. Slik mange forstår det å være snill, kan den snille løpe en risiko for å bli utnyttet. Ifølge forfatteren beror det på misforstått snillhet. Med ekte, klok snillhet vil man ikke bli utnyttet, i stedet vil man høste som man sår og mer til.
Dette er et kjernepunkt i boken. Det lønner seg å være snill – for den snille og for mottakerne av snillhet. Forfatteren finner beviser for at snillhet lønner seg både i dyreriket og ved studier av mennesket.
Et annet hovedpoeng er at det er handlingen, ikke tanken bak, som teller. En handling kan være god selv om den blir gjort med slette, beregnende intensjoner. Egoistiske grunner til å være snill er like gode og den snille handlingen like snill som hvis det var uselviske årsaker til handlingen. Omvendt er det ingen unnskyldning for en handling der resultatet ble dårlig, uansett hvor gode intensjonene var.
Bokens styrke er at den minner oss på hverdagens mange etiske dilemmaer gjennom eksempler vi kjenner oss igjen i. På den måten kan den kanskje bidra til selvrefleksjonen den etterlyser og stimulere til ettertanke.
Den største innvendingen er forfatterens manglende problematisering. Han har en overpedagogisk stil der alt han sier passer inn i det store bildet om at det lønner seg å være snill. Han bruker anekdoter fra sitt eget liv og siterer psykologiske eksperimenter for å underbygge sitt standpunkt. Einhorn er lege, professor og leder av etikkrådet ved Karolinska Institutet i Stockholm, og dette understrekes både i presentasjonen av boken og i hans egen tekst. Dermed får hans sammenstilling av forskningsresultater, anekdoter og meningsytringer ekstra tyngde – han er ikke bare en mann som har tenkt mye over etiske problemer og kommet frem til noen svar som kanskje kan passe for flere. Slik sett føyer boken seg inn i en tradisjon der leger kommer med svar på livets store spørsmål i kraft av å være nettopp leger. Spørsmålet er om det ikke her gir en ufortjent tyngde til et ganske lettvint innhold.
