Vegard Bruun Wyller skriver i Tidsskriftet nr. 7/2006 at målinger av autonom aktivitet er fraværende i norsk forskning (1). Det stemmer nok ikke. Den slags målinger er i Norge mye brukt innen psykologisk og psykosomatisk forskning (2, 3). Vår gruppe av gastroenterologer har, i samråd med psykologiprofessor Sven Svebak, i en lengre periode brukt respiratorisk sinusarytmi (RSA), dvs. mikrofluktuasjoner i hjertefrekvens, som mål for vagusnervefunksjon og strømledningsevne i hud (skin conductance) som mål for sympatikusfunksjon (2, 4). Dette er validerte og enkle tester for autonome variabler (3). Vi har vist at lav vagustonus er relatert til dyspepsi, både hos pasienter med funksjonell dyspepsi og hos diabetikere med autonom nevropati (2, 4).
Hypotesen er at n. vagus medierer reflekser som styrer viktige mage- og tarmfunksjoner. Ved svekket vagustonus forstyrres motiliteten, analogt med den forstyrrelsen man fikk hos pasienter som fikk utført kirurgisk, proksimal gastrisk vagotomi (5, 6). Lav vagustonus er også en risikofaktor for koronar hjertesykdom og ulike former for svekket minne (7).
Måling av autonome variabler er altså en etablert metode innen flere forskningsområder i Norge. Det er grunn til å applaudere for mer oppmerksomhet og økt forskning på området, noe som vil kunne utvikle teknikken videre og gi spennende resultater.
