Undertegnede har reagert på uttalelsen fra Aplfs leder i Tidsskriftet nr. 9/2006 vedrørende drapet på en kollega i Oslo (1). Det ble der sagt at vi som fastleger ikke kan si nei til pasienter vi opplever som truende.
Jeg har personlig nettopp anmeldt en pasient som truet med «å slå meg i hjel» og har ikke til hensikt å se ham på kontoret en gang til. Politiet fant to skytevåpen hjemme hos denne personen. Skal man måtte vente til kniven sitter i kroppen eller skuddet er falt før man eventuelt kan vegre seg mot å motta en pasient som åpenbart ikke lider av livstruende sykdom, men for eksempel bare er ute etter rusmidler? Skal vi som leger ikke ha rettigheter i så måte?
Jeg synes det er på tide at vi tar disse spørsmålene opp på nytt og på bakgrunn av hvordan virkeligheten er blitt for de fleste som driver allmennpraksis. Dersom vi skal være pålagt å ta imot en farlig pasient fordi han tilfeldigvis har valgt deg som fastlege, synes jeg at den som måtte ønske det, må få anledning til å bevæpne seg. Slik situasjonen er hos oss, kan vi ikke forvente umiddelbar hjelp fra politiet etter kl 1500, selv ikke på hverdager. Det kan da ta i beste fall 30 – 60 minutter. Det kunne også være interessant å vite hvilke sanksjoner man kan vente dersom en slik pasient blir tvert avvist.
