Kollega Tor H. Kristiansen setter søkelys på et viktig spørsmål, nemlig hvorfor ikke vi som fastleger kan si nei til pasienter som vi opplever som truende.
Har man opplevd alvorlige tillitsbrudd eller voldshandlinger, vil mange leger ønske å slippe å ha vedkommende som pasient (1). Legeforeningen har slått fast at leger må kunne si fra seg ansvaret for pasienter som har opptrådt på en slik måte at tillitsforholdet er ødelagt – ut fra at forutsetningen for behandlerrelasjonen dermed er brutt. Vi har imidlertid ingen lovfestet rett til å velge bort pasienter. Hvis vi får en situasjon hvor «vanskelige» eller farlige pasienter stadig avvises og dermed blir kasteballer mellom legene i kommunen, vil disse kunne bli enda vanskeligere eller farligere for den neste lege de møter. Potensielt farlige personer er ofte psykiatrisk syke og har et særlig sterkt behov for helsehjelp fra lege som de kjenner og som koordinerer behandlingen over tid.
Kommunene har en plikt til å treffe «nødvendige tiltak» i forbindelse med pasienter som utgjør en sikkerhetsrisiko hos fastlegen, kfr. fastlegeavtalens § 6.1 og Oslo-avtalens § 8.1. Det vil være fastlegen som må ta initiativ til dette, men kostnaden påhviler kommunen.
Dessverre vil trusler eller vold også kunne inntreffe uten klare forvarsler. Dette kan vi som leger ikke beskytte oss hundre prosent imot hvis vi ikke skal gjemme oss bak skuddsikkert glass med små luker merket «Tal her». Allmennlegeforeningen har for øvrig bedt om at Legeforeningen må gjøre en ny gjennomgang av praktiske og rettslige utfordringer rundt praktiserende legers sikkerhet under utøvelse av legearbeid.
