Pasienttilfredshet etter spesialistkonsultasjon for hodepine

Materiale og metode

Nordlandssykehuset og Universitetssykehuset Nord-Norge er de eneste nordnorske sykehus som har fullt utbygd nevrologisk service. I tillegg er det nevrologiske poliklinikker ved Helgelandssykehuset (Mosjøen), betjent av ambulerende nevrologer fra Trondheim, og Hålogalandssykehuset (Harstad), mens det kun er én praktiserende nevrolog med driftstilskudd i Nord-Norge (Bodø). De to siste tjenester var ikke etablert i det aktuelle tidsrommet for vår spørreundersøkelse.

Vi sendte spørreskjema til alle pasienter undersøkt ved nevrologisk avdeling eller poliklinikk i Mosjøen, Bodø og Tromsø i tidsrommet 1.7. 1998 – 30.6. 2000. Pasientene ble identifisert ut fra ICD-10 koder i sykehusenes pasientadministrative systemer. Vi klassifiserte pasientens hodepine i henhold til internasjonale diagnostiske kriterier (5). I spørreskjemaet spurte vi om alle symptomer på migrene som inngår i klassifikasjonssystemet (mer enn fem anfall, varighet av symptomer ubehandlet mellom fire timer og tre døgn, ensidig lokalisasjon, pulserende preg, moderat eller sterk hodepine, ledsagende kvalme eller lys- og lydskyhet samt forverring av symptomer ved vanlig fysisk aktivitet). I skjemaene spurte vi videre om respondenten var fornøyd med konsultasjonen, om legen hadde stilt en diagnose og om hvilke av flere spesifiserte tiltak som eventuelt var iverksatt av spesialisten. Ved manglende svar purret vi én gang.

Dersom respondenten var lite tilfreds, spurte vi om årsaken var at legen viste manglende interesse, virket usikker, gav for lite informasjon, om det var manglende bedring etter behandlingen, eller andre årsaker. Det var her mulig å krysse av for flere av de oppgitte svaralternativene. For å undersøke om gruppen av pasienter som ikke svarte på spørreskjemaet, atskilte seg fra resten av materialet, gjorde vi en frafallsanalyse på et utvalg av 193 av 461 pasienter som ikke svarte, ved å gå inn i pasientjournalene. Vi registrerte alder, kjønn og diagnose for disse pasientene. Av praktiske grunner valgte vi å gjøre dette for pasienter henvist til undersøkelse ved de to største sykehusene (Bodø og Tromsø).

Resultater

942 pasienter besvarte spørreskjemaet for alle de aktuelle spørsmålene. Gjennomsnittlig alder ved henvisningstidspunktet var ca. 40 år ved alle klinikkene, og ca. to tredeler var kvinner (tab 1). Alder ved hodepinedebut var om lag 27 år ved de tre behandlingsstedene. Ved Nordlandssykehuset var det en noe høyere andel pasienter med migrene (46 %) sammenliknet med Vefsn (32 %) og Universitetssykehuset Nord-Norge (37 %) (tab 1).

Ved testing med tre kategorivariabler (Vefsn, Nordlandssykehuset og Universitetssykehuset Nord-Norge), fant vi at det var signifikante forskjeller i pasienttilfredshet mellom de ulike stedene (khikvadrat 13,4, p = 0,001). Ved å vurdere gruppene mot hverandre med Bonferronis korreksjon fant vi at pasienter med ikke-migrenøs hodepine behandlet ved Nordlandssykehuset var mer tilfreds enn de som var undersøkt ved Vefsn (p < 0,0001), mens det ikke var statistisk signifikant forskjell mellom Bodø og Tromsø (tab 2, tab 3). Dersom man sammenlikner hele gruppen av hodepinepasienter, var pasienter undersøkt i Bodø mer fornøyd enn de fra Tromsø og Mosjøen (tab 3). For pasienter med migrene var det ingen forskjell mellom de ulike undersøkelsesstedene når det gjaldt i hvilken grad pasientene var tilfreds (p = 0,95).

Årsaker til at pasientene ikke var tilfreds med nevrologisk konsultasjon, fremgår av tabell 4. Om lag en av fem svarte at nevrologen virket lite interessert, mens litt mer enn en av fire svarte at legen virket usikker. Manglende bedring og lite informasjon fra legen var andre viktige årsaker til at pasientene ikke var tilfreds med konsultasjonen (tab 4). Ved sammenliknende statistisk analyse (khikvadrattest med p < 0,02 som grense for statistisk signifikans), fant vi at pasienter behandlet ved Vefsn i større grad rapporterte manglende bedring (45 %) enn pasienter ved Universitetssykehuset Nord-Norge (36 %) (p = 0,02).

Pasienter med migrene fikk forskrevet medikamenter i større grad ved Vefsn enn ved Nordlandssykehuset, mens pasienter med andre hodepineformer i større grad ble behandlet medikamentelt i Bodø, men forskjellene var ikke signifikante (tab 5). Det var ingen sammenheng mellom «tilfredshet med spesialistkonsultasjon» og pasientens kjønn eller alder, men vi fant en sammenheng mellom det å være fornøyd med konsultasjonen og det å få en diagnose (p < 0,0001) og medikamentell behandling (p = 0,001). Det ble derimot ikke funnet noen sammenheng mellom fornøyde pasienter og andre uavhengige variabler (fysikalsk behandling og foreskrevet sykmelding).

Pasienter med migrene var gjennomgående mer fornøyd med konsultasjonen enn pasienter med andre hodepineformer (tab 2). Som forventet var det flere pasienter som fikk forskrevet et nytt medikament i gruppen med migrene (56 %) enn blant pasienter med ikke-migrenøs hodepine (23 %). Ved poliklinikken i Vefsn ble det henvist klart færre pasienter til fysioterapi enn ved de to andre behandlingsstedene (tab 5). Andelen sykmeldte pasienter var lav ved alle stedene, og klart lavest i Vefsn.

Blant dem som ikke svarte på spørreskjemaet, gjorde vi en kartlegging ved å gå igjennom pasientjournalene. Vi valgte et tilfeldig utvalg på 193 pasienter (25 %), 49 fra Nordlandssykehuset og 145 fra Universitetssykehuset Nord-Norge. Frafallsanalysen viste at de som ikke svarte på spørreskjemaet, hadde omtrent samme gjennomsnittsalder, kjønnsfordeling og fordeling av diagnoser med migrene som den vanligste årsak til henvisning.

Diskusjon

Pasienter med hodepine henvist til nevrolog var signifikant mer tilfreds dersom de ble undersøkt ved Nordlandssykehuset enn ved Vefsn og Universitetssykehuset Nord-Norge. Dette kan skyldes flere forhold. Pasienter i Bodø hadde fått klassifisert sin hodepine mer presist enn pasienter i Tromsø, der det var en større andel med «uspesifisert» hodepine. Det er usikkert om dette viser at praksis for diagnosesetting er ulik ved avdelingene eller om man har selektert noe ulikt blant innkomne søknader. Vi har tidligere vist at pasienter henvist til nevrologisk avdeling med hodepine i større grad var tilfreds dersom de fikk en diagnose, også i tilfeller der det ikke ble iverksatt behandling (6).

Nevrologene som betjener poliklinikken ved Helgelandssykehuset (Vefsn) arbeider på akkordbasis, mens pasienter behandlet i Bodø og Tromsø blir behandlet av leger med fast lønn. Det kan tenkes at det tidspress som ofte er en følge av stykkprisordninger, for legen kan medføre at pasienter med kompliserte problemstillinger får, eller i alle fall opplever, dårligere service. Likeledes møter pasientene i Vefsn leger som bor i en annen region, mens legene ved de to andre behandlingsstedene bor i samme region som pasienten og som henvisende lege. Det siste kan ha betydning både for forståelsen av sosialmedisinske sammenhenger og for samhandlingen med pasientenes fastlege, men dette er hypotetisk.

Mens pasienter undersøkt i Bodø og Tromsø møtte både spesialister og leger under utdanning, møtte pasienter i Vefsn kun spesialister. Forholdstallet mellom spesialister og utdanningskandidater er klart høyere ved Universitetssykehuset Nord-Norge enn ved Nordlandssykehuset, slik at det er sannsynlig at relativt sett flere pasienter i Bodø ble undersøkt av lege i utdanningsstilling i nevrologi eller vikarlege.

Avslutning

Undersøkelsen viser at det er et potensial for å forbedre helsetjenesten håndtering av pasienter med hodepine. Det faktum at en av fem rapporterte at legen virket lite interessert, og at en av fire mente at legen virket usikker, viser at spesialavdelingene har en jobb å gjøre for å forbedre kvaliteten på tjenestene. Andre studier har vist at 10 – 30 % av pasienter med migrene aldri har vært undersøkt av nevrolog, og at 20 – 30 % av dem som ble undersøkt, sluttet å gå til oppfølging hos spesialist (7). Andre studier tyder på at det er pasienter med migrene og pasienter med kronisk hodepine ikke er optimalt behandlet i primærhelsetjenesten (8).

En relativt stor andel svarte at de ikke ble bedre etter spesialistkonsultasjonen. Dette kan tyde på at vi undersøker flere enn nødvendig. Her kan det ligge muligheter for bedre seleksjon. For noen henvisninger er likevel ikke hovedpoenget at pasienten skal bli bedre, men at man ønsker å utelukke alvorlig tilgrunnliggende diagnose. Det vil derfor være en noe forenklet konklusjon å hevde at man bør avvise flere søknader. En ny undersøkelse fra Italia viste at pasienter brukte mindre medikamenter før undersøkelse hos spesialist enn etterpå (9). Spesialistene ordinerte både forebyggende behandling og anfallsbehandling i større grad enn legene i allmennpraksis (9). Utfordringen vil være å lage retningslinjer som sørger for at de med alvorlig diagnose og hodepine tilgjengelig for effektiv behandling blir prioritert til undersøkelse hos nevrolog.