Maurseth, Anne Beate
Opplysningens sjonglør
Denis Diderot 1713 – 1784. 255 s. Oslo: Humanist forlag, 2005. Pris NOK 278
ISBN 82-92622-01-2
1700-tallet er et fascinerende århundre. Mange av problemene vi baler med nå, ble formulert første gang i opplysningstiden. De abstrakte og store spørsmål, som teologien og matematikken og til dels fysikken hadde forvaltet, ble erstattet av et fokus på mennesket og naturen. Frem vokste de nye vitenskapene om livet – biologi, kjemi og fysiologi. Frem vokste også den eksperimenterende vitenskap. Men først og fremst er dette den franske revolusjons århundre, med dets paroler om frihet, likhet og brorskap. Denis Dideroter en av de aller fremste representantene for den franske opplysningstid, og Anne Beathe Maurseth har levert en informativ og velskrevet bok om ham og hans verk. Hans mest kjente produkt, den franske encyklopedien, står for de fleste som selve sinnbildet på denne epoken. Maurseth hevder overbevisende at selv om encylopediens ambisjon var ufattelig; at all verdens kunnskap skulle samles i ett bokverk, betydde ikke det at de så på kunnskapen som statisk, snarere tvert i mot – verket var mer å forstå som en dokumentasjon for ettertiden. Encyklopedien kom ut i 28 bind i perioden 1751 – 72, og her skrev alle de toneangivende opplysningsfilosofene, kjente skikkelser som Voltaire, Rousseau og Montesquieu. I Opplysningens sjonglør blir det understreket hvordan håndverket fremheves i encyklopedien, noe Maurseth viser gjennom en interessant utlegning av Diderots kapittel om strømpemaskinen. Det hun ikke skriver om (antakelig fordi det ikke var Diderot som skrev disse artiklene), er imidlertid at kirurgien av samme grunn inntok en privilegert stilling i encyklopedien. I encyclopedien hylles de for å være forkjempere for den sunne fornuft, for erfaring og observasjon, og informative plansjer lages av deres instrumenter.
Maurseth drøfter interessant hvordan Diderot i boken d’Alemberts drøm, bruker samtidens personer, blant dem en matematiker og en lege fra Montpellier-skolen, som hovedpersoner i en litterær-filosofisk tekst. Den tilnærming Diderot viser her, en kontinuerlig sjonglering mellom litteratur, vitenskap og filosofi, viser Maurseth på en overbevisende måte er Diderots prosjekt. Maurseths Diderot er en sympatisk skikkelse, som understreker virkelighetens mangfold og omskiftelighet, en tverrfaglig figur. Men blir han litt for lik oss? I denne elegante beskrivelsen av en frapperende moderne Denis Diderot griper jeg meg i å savne det rare 1700-tallet, en periode som hadde plass til både monstre, mirakler og sjøormer. Hvor er de blitt av? Jeg synes også at det blir litt for mange baller i luften: også Maurseth blir litt for mye av en sjonglør til tider. Det hadde gjort en leser godt å lese skarpere formulerte poenger, få en følelse av at mer står på spill. Hva er det her som virkelig brenner, og som skiller seg fra den enorme Diderot-litteraturen som finnes fra før? Men boken er som sagt svært velskrevet og lettlest, og fri for knotete akademikersjargong. Derfor kan den anbefales for alle som ønsker seg litt annerledes lektyre som en avveksling.
