Jørgen Cohn og Haakon Lindekleiv har nylig tatt opp temaet medisinerlatin i Tidsskriftet (1, 2). Begge konkluderer med at undervisningen i latin bør være på et visst minimumsnivå. Kunnskap – også i latin – bør brukes med fornuft og derved ikke i alle sammenhenger.
Som farmasøyt ser jeg ofte romertall og latinske bruksanvisninger og forkortelser på resepter. Dette må legene slutte med, fordi det øker risikoen for medisinfeil. Faren for overføringsfeil øker samt faren for tolkingsfeil. Dessuten reduseres muligheten for feilkontroll.
Mange tror at det finnes en offisiell entydig versjon av medisinsk latin. Det gjør det desidert ikke. Latinen varierer mellom miljøene, mellom land, mellom disipliner og fagfelt og mellom utdanningssteder. Ytterst få leger eller annet helsepersonell har fått undervisning i latin som språk, og det de har lært, har de fått fra folk med dårlige basiskunnskaper i latin. Det finnes et utall av dialekter og feil.
Romertall er også fy. Mange leger og kryssordløsere kan dem, men færre og færre andre. Har legen skrevet L eller C? Dette er et forbløffende vanlig reseptproblem, gjerne på preparater i reseptgruppe B. Følgende situasjon er vanlig: Legen snakker med pasienten på norsk. Så skriver legen en resept med romertall og latin, gjerne også med forkortelser. På apoteket må dette oversettes tilbake til et språk som pasienten forstår, av et personale som ikke har hatt undervisning i latin. Prosessen inneholder to unødvendige oversettelser, samtidig som pasienten frarøves muligheten til å lese sin egen resept.
Vær så snill: Slutt med å bruke romertall og latin med forkortelser på reseptene. Og skriv tydelig!
