I en lederartikkel i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2006 spør Øivind Larsen om norske leger er flinke nok til å tenke på yrkets betydning for helse og sykdom (1). For oss som har vårt virke innenfor det arbeidsmedisinske fagfeltet er svaret åpenbart. Arbeidslivet har en vesentlig større innvirkning på folkehelsen enn det som gjenspeiles i medisinsk undervisning, forskning og praksis.
Nesten annenhver pasient som henvender seg til primærhelsetjenesten i Norge, har en arbeidsrelatert lidelse, arbeidsrelatert i den forstand at arbeidsforhold «kan ha sammenheng med» at lege ble oppsøkt (2). Liknende funn er gjort i andre land. I den pågående Oslo Health Study rapporterer nesten 60 % av deltakerne, som var 30, 40 eller 45 år gamle, om en eller flere arbeidsrelaterte helseplager, hyppigst nakke/skulderplager og smerter i armer hvorav henholdsvis 74 % og 72 % ble oppfattet som arbeidsrelaterte (3). Selv om kjemisk og fysisk (støy, stråling) eksponering fortsatt er av betydning, er den største andelen av arbeidsbetinget lidelse i dag knyttet opp mot ergonomiske og organisatoriske eller psykososiale forhold som blant annet kan gi klar økning i risiko for hjerte- og karsykdom, muskel- og skjelettsykdom og psykisk sykdom.
Halvparten av befolkningen i Norge, ca. 2,3 millioner mennesker, tilhører arbeidsstyrken. Leger spør sjelden pasientene om arbeidets eventuelle betydning for plager og sykdom. Vi har blant annet erfaring med arbeidsrelatert astma, hvor arbeidets betydning først blir vurdert når pasientene er i ferd med å skyves ut av arbeidslivet på grunn av kronisk astma (4). Om spørsmålet var blitt reist ved sykdomsdebut, ville pasienten med adekvate attføringstiltak kunne forblitt frisk. Dette kan være av betydning for anslagsvis 1 000 nye tilfeller av arbeidsrelatert astma årlig (egne, upubliserte data).
En betydelig andel av leger i Norge har ikke fått utdanning til å møte pasienter med plager knyttet til eksponeringer i arbeidslivet. Utdanningen i arbeidsmedisin er av et visst omfang i Bergen og Trondheim. Medisinstudentene ved Universitetet i Tromsø får seks timer undervisning i faget i løpet av studiet, mens det ved Universitetet i Oslo i praksis knapt undervises i faget. På denne bakgrunnen kan man mistenke Øivind Larsen for å ha stilt et retorisk spørsmål.
