Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten fikk nylig i oppdrag å klarlegge det vitenskapelige grunnlaget for diagnostikk og behandling av myalgisk encefalomyelopati (ME). Rapporten (1) er dessverre upresis og konklusjonene tvilsomme.
Myalgisk encefalomyelopati (ICD-10: G 93.3) er en sykdom eller et spektrum av sykdommer som er beskrevet i mange kliniske rapporter internasjonalt. Pasientene har symptomer fra flere organsystemer, ofte med utbredte smerter og nevrokognitive forstyrrelser, og de har en unormal reaksjon etter fysisk eller mental aktivitet, med til dels ekstrem utmattelse og forverring av symptomer og med lang restitusjonstid. Etiologien er uklar.
Da Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i USA grep fatt i denne problematikken i 1980-årene, utviklet de en detaljert sykdomsdefinisjon beregnet på forskning, og denne ble senere revidert (2). Tilstanden som defineres av disse kriteriene, kalles for kronisk tretthetssyndrom, også kalt kronisk utmattelsessyndrom (chronic fatigue syndrome). Med bruk av CDC-definisjonen har man i flere studier kunnet identifisere en pasientpopulasjon med patofysiologisk reaksjon på fysisk aktivitet (3, 4). Andre studier har vist at den kan identifisere en pasientpopulasjon som skiller seg fra normalbefolkningen med hensyn til genetiske og immunologiske parametere (5, 6). CDC-definisjonen er ikke perfekt, men den kan likevel være et nyttig arbeidsredskap inntil videre. Det er denne sykdomsdefinisjonen de fleste forskere internasjonalt nå benytter.
Hovedproblemet med Kunnskapssenterets rapport (1) er at man har blandet undersøkelser basert på CDC-definisjonen sammen med undersøkelser av pasienter som man knapt vet mer om enn at de har følt seg veldig slitne noen måneder. Undersøkelser basert på ulike sykdomsdefinisjoner er kjørt i en og samme analyse. I tillegg er en av sykdomsdefinisjonene svært uspesifikk og vid. Pasientgrunnlaget blir dermed så sammensatt og utflytende at det er høyst usikkert hvilke pasientgrupper resultatene er representative for. Store deler av rapporten lider av denne manglende presisjonen, og konklusjonene blir følgelig tvilsomme.
