Kronisk tretthetssyndrom, også kalt kronisk utmattelsessyndrom (myalgisk encefalopati; CFS/ME) diagnostiseres på grunnlag av kliniske kriterier. Det er utarbeidet flere kriteriesett; mest brukt er de amerikanske CDC-kriteriene (1) og de britiske Oxford-kriteriene (2). Disse er svært like i oppbygning og innhold. Den viktigste forskjellen er at Oxford-kriteriene krever både kroppslig og mental utmattelse, mens CDC-kriteriene krever kroppslig utmattelse i kombinasjon med enkelte andre kroppslige symptomer. Noen mener derfor at Oxford-kriteriene i større grad selekterer pasienter der utmattelsen kan forklares av psykiske forhold, mens CDC-kriteriene hovedsakelig selekterer pasienter der utmattelsen kan ha en infeksiøs bakgrunn.
Kunnskapssenterets tverrfaglige ekspertgruppe, som undertegnede har vært faglig leder for, deler ikke denne oppfatningen og er dermed på linje med mange ledende internasjonale eksperter (3). Så vidt vi vet, finnes det ingen undersøkelser som har påvist patofysiologiske forskjeller mellom pasienter selektert etter ulike diagnostiske kriterier. Mange av de biologiske fenomenene man har påvist i nyere undersøkelser (der CDC-kriteriene er lagt til grunn), er heller ikke spesifikke for kronisk tretthetssyndrom, men kan påvises ved andre sykdommer også.
I vår gjennomgang av det vitenskapelige grunnlaget for diagnostikk og behandling av dette syndromet har vi derfor valgt å slå sammen undersøkelser som baserer seg på ulike diagnostiske kriterier (4). Med denne tilnærmingsmåten finner vi at kognitiv atferdsterapi og gradert treningsterapi, dvs. forsiktig fysisk aktivitet der pasienten ikke belastes utover sin individuelle tålegrense, har dokumentert effekt. Ulike former for farmakologisk behandling er derimot ikke virksomme. Hadde vi skilt mellom studier basert på ulike diagnosekriterier, ville grunnlaget for våre konklusjoner vært svakere, uten at vi – etter vår mening – hadde vunnet noe i presisjonsnivå.
Et prioritert område for fremtidig forskning er å vurdere behandlingseffekt i ulike undergrupper av pasienter, både når det gjelder sykdomsprofil, alvorlighetsgrad og alder. Samtidig er det viktig at alle samarbeider om å etablere gode helsetjenester basert på den kunnskapen vi allerede sitter inne med. Faglig uenighet må ikke ødelegge muligheten for et krafttak for denne – inntil nå – forsømte pasientgruppen.
