I Tidsskriftet nr. 10/2006 har Lars Eikvar i Legeforeningens sentralstyre et innlegg om sykehuslegers arbeidssituasjon sett i relasjon til arbeidsmiljølovens bestemmelser (1). Målet har vært og er å få til en mest mulig «fleksibel» ordning, slik at legene kan arbeide lengst mulig. Er legene egentlig tjent med denne «fleksibiliteten»? Er vi tjent med å være unntatt fra arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser? Er vi tjent med å være yrkesgruppen som har Norges verste arbeidstidsordninger?
Nei, er korrekt svar på disse spørsmålene. Leger har et like stort behov for hvile og fritid som andre. Ingen andre enn NAVO og KS er tjent med dagens ordninger, som uvegerlig fører til unødig slitasje på legenes helse. Når man har arbeidet sammenhengende i 16 timer, arbeider man som om man har en promille på 0,8. Det sier det meste om Eikvars «fleksibilitet».
Legeyrket er snart blitt et kvinneyrke. Jeg er overbevist om at kvinnelige leger med små barn ønsker å være beskyttet av arbeidsmiljølovens abeidstidsbestemmelser, slik andre kvinnelige arbeidstakere er. Vil Legeforeningen begynne å ivareta deres interesser på dette området, nå som vi omsider har fått en kvinnelig president?
Heller ikke de eldre legene antas å være interessert i den «fleksibilitet» som Lars Eikvar forherliger, men som egentlig er en forbannelse for legene. For Legeforeningen er tiden nå kommet for å si opp alle «fleksible» arbeidstidsordninger som trolig ingen leger vil ha, men bare blir tvunget inn i. Dette gjelder både for sykehusleger og primærleger. I stedet må vi få nye arbeidsavtaler hvor arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser gjelder, slik alle andre yrkesgrupper nyter godt av. Anno 2006 skulle det bare mangle.
