Koff, Clea
Knokkelkvinnen
Blant de døde i Rwanda, Bosnia, Kroatia og Kosovo. 288 s, ill. Oslo: Humanist forlag, 2006. Pris NOK 298
ISBN 82-92622-14-4
Knokkelkvinnen er ikke noe mystisk skjelett fra en massegrav, men forfatteren, avbildet forfra og bakfra på omslagssiden. Slik sett virker boken litt banal, men den er faktisk også eksistensielt viktig. Den er banal, fordi den i sitt dagbokspreg er overlesset med detaljer om medarbeidernes vaner og uvaner, om egne menstruasjonsforhold og nitide beskrivelser av kjøreturer etc. Den er eksistensielt viktig, fordi den tar opp en av de dypeste gåtene i menneskehetens historie, tatt på kornet av Kumbel: «Når nå mennesket er så godt – hvorfor er det det så ikke?»
For en garvet rettsmedisiner er den rent faglige delen av teksten av mindre interesse. Den beskriver rettsantropologens arbeid med å grave ut mer eller mindre skjeletterte lik, pusle dem sammen, beskrive skader og sykelige forandringer – for så å danne seg et bilde av hva som skjedde da vedkommende døde. Beskrivelsene her er relativt overfladiske, men kan nok kanskje være av interesse for ikke-rettsmedisineren.
Den unge rettsantropologen Clea Koff, født i England i 1972 av tanzaniansk mor og amerikansk far, dro 23 år gammel til Rwanda på oppdrag fra FNs krigsforbryterdomstol. Siden arbeidet hun i Bosnia, Kroatia og Kosovo. Hennes drivkraft har vært å gi de døde en stemme. De internasjonale teamene av rettsmedisinere og rettsantropologer har i noen grad lyktes med å kartlegge forbrytelser mot menneskeheten, og bakerst i boken er det et appendiks over krigsforbrytertribunalets resultater. Her er listet opp navn på dem som er blitt dømt for folkemord.
Den unge Koff er klar over at faglig distanse er nødvendig for å klare det krevende arbeidet. Likevel åpner hun stadig for refleksjoner omkring det hun ser: Hun begynner å gruble over all smerten og redselen som hadde fylt menneskers siste øyeblikk før hun møtte dem som lik. Hun ser et bilde: Den unge gutten i Cerska på toppen av skrenten, og hun «føler» smerten fra kulen idet den går inn i låret. Hun tenker på guttens familie og hun overveldes ved tanken på at han var så ung.
I et kapittel filosoferer Koff over årsaken til folkemordene: I Rwanda dreide det seg om «spontan stammevold», mens det i det tidligere Jugoslavia var organisert «krig» mellom atskilte etniske og religiøse grupper. Hvordan kan så forskjellige konflikter resultere i helt identiske historier, der mennesker på flukt i eget land samler seg eller blir ledet til spesielle steder for så å bli myrdet? Hvordan har det seg at både den «spontane volden» og «krigen» etterlater fysiske bevis som avdekker tydelige tegn til metodisk forberedelse av massemord? Hva er fellesnevneren? Én slik fellesnevner er i ferd med å bli avslørt i tribunalets rettssaler: Direkte avgjørelse på regjeringsnivå om å samle og drepe utvalgte mennesker og fordrive resten, enten aktivt eller gjennom å spre frykt. Men hvorfor? Hvorfor besluttet disse regjeringene seg for å myrde sitt eget folk? Både i Rwanda og i det tidligere Jugoslavia ble religiøse og etniske konflikter brukt til å sikre makt og rikdom.
Etter å ha lest boken er det fristende å sitere dikteren: «Hvi skrider verden så langsomt frem?»
Lyspunktet er krigsforbrytertribunalet og fagmennesker – rettsmedisinere, rettsantropologer og rettsodontologer – som er villige til å gå inn i det tunge, skitne og møysommelige arbeidet det er å rekonstruere de absurde hendelsene.
