Vidsynt og nærsynt om sexologi

Dette er annen utgave av Sexologi i praksis, den første kom i 1997. Målgruppen er leger og psykologer og andre helsearbeidere med interesse for feltet.

 Oppbyggingen er relativt lik førsteutgaven, men flere av kapitlene er nyskrevet, noen er forkortet og andre utvidet. Teksten er litt kortere enn forrige gang – for en gangs skyld en håndbok som ikke eser ut!

Sexologi som fag er både gammelt og ungt. Sexologiske tekster finnes helt tilbake til år 700 f.Kr., men faget ble ikke etablert som vitenskap før i 1970-årene. Sexologi er i liten/ingen grad tema i helseutdanningene. Som forfatterne sier er dette gåtefullt, siden sex er så fokusert i mediene og de fleste andre tabuer er opphevet.

Sexologi i praksis er systematisk bygd opp, med god og oversiktlig innholdsfortegnelse, rikelig referanser og en god indeks. Språket er lettfattelig og presist. Den innledes med historiske tilbakeblikk om faget og en meget nyttig refleksjon over begreper og definisjoner.

De fleste områder er dekket – terapeutisk tilnærming, presentasjonsformer, seksuell orientering, spenningen mellom psyke og soma, diagnostikk, anatomi og fysiologi, terapeutens behov for avklaring av egen seksualitet m.m. Spesielt kapitlene «Kjønn og kjønnstilhørighet» og «Seksuell tiltrekning» er grundige og interessante og gir nye dimensjoner til begrepene transseksualisme, transvestittisme, tvekjønnethet og ulike «filier». Her blir fordommer og vante forestillinger utfordret!

Men noen temaer mangler: Innvandrernes seksuelle problemer, spesielt de omskårne kvinnenes, er helt fraværende. Dette er etter hvert vanlige problemstillinger som volder mye lidelse for pasientene og fremkaller hjelpeløshet hos behandlerne. Her trenger vi kunnskap, og vi burde funnet den her!

I kapitlet om overgrep står det ingenting om de mange innvandrerkvinner som er utsatt for det grove overgrep å bli kjønnslemlestet og i tillegg frarøvet sin seksualitet. Det er mer enn underlig at et så viktig tema ikke behandles i en ellers solid bok.

Det andre er de enslige. Jeg finner ett avsnitt om enslige homo-/bi-/polyseksuelle, men intet om enslige heterofile. De aller fleste kliniske eksemplene, og hele terapikapitlet, handler om parforhold. Hva med ensliges seksualliv, eller mangel på sådant? Forfatterne skriver at det er «lite kjent» hvorfor noen avstår fra et seksualliv. Tja. Man kan jo kaste et blikk på skilsmissestatistikken og det faktum at 750 000 voksne i Norge bor alene.

Videre står det at «sølibat gir mer depresjon og høyere risiko for selvmord». Ja, det kan man tenke seg. Men er det alt sexologene har å si? Jeg er redd forfatterne bekrefter sin egen påstand (s. 215) om at seksuell avholdenhet er et av de store tabuene i vår tid. De hopper selv bukk over det.

En tredje unnlatelsessynd: Mange medikamenter med seksuelle bivirkninger omtales, men én gruppe glimrer med sitt fravær, nemlig hormonelle antikonseptiver. Kvinners presentasjonsproblem er ofte nedsatt lyst. Jeg sier ikke mer.

Kjønnssykdommer er ganske lettvint omtalt. Vel og bra at alle unntatt hiv er «forholdsvis lette å behandle» (s. 124), men det knytter seg mye skam og engstelse til det å bli smittet, om det så bare er av kjønnsvorter. At herpes, som er svært vanlig, ikke kan kureres og kan gi store psykiske og seksuelle problemer, blir ikke nevnt med ett ord.

Benestad/Pirelli og Almaas fortjener honnør for å synliggjøre uvanlige, og tabubelagte, seksuelle orienteringer og varianter. Men det må være lov å si at disse temaene får uforholdsmessig mye plass.

Bortsett fra disse blinde flekkene er dette en grundig og solid presentasjon og en god og jordnær håndbok som trygt kan anbefales allehånde terapeuter. La oss håpe at universitetene snart kjenner sin besøkelsestid og innlemmer sexologi som en del av utdanningen. Men da må våre nye landsmenn – og de «ufrivillig aseksuelle» – også få sin del av oppmerksomheten.