Pål Møller kritiserer oss for å hevde at økningen i forekomst av utviklingsfeil i testiklene har både genetiske og miljømessige årsaker. Han argumenterer videre i sitt innlegg for at det ikke er noen holdepunkter for at genetiske endringer ligger bak den økningen i disse tilstandene som er observert de siste årene.
Setningen Møller siterer fra ingressen til vår artikkel, lyder i sin helhet som følger: «Det er imidlertid mye som tyder på at grunnlaget for disse tilstandene legges allerede i fosterlivet, og at det er både genetiske og miljømessige årsaksfaktorer.» Her står det i klartekst at vi uttaler oss om årsaksfaktorer for tilstandene generelt og ikke for økningen, slik Møller hevder.
Møllers innlegg gir oss anledning til å utdype vårt syn på forholdet mellom gener og miljø ved disse utviklingsfeilene. For det første er det ingen uenighet om at den genetiske komponenten er viktig for utvikling av for eksempel testikkelkreft, den best studerte av disse tilstandene. Dersom man har en bror eller en far med denne sykdommen, er den relative risikoen for at man selv får testikkelkreft økt med en faktor på henholdsvis 8 og 4. I kreftsammenheng er dette høye tall, noe som indikerer at denne kreftformen har en sterk arvelig komponent. Når det gjelder den økte forekomsten av testikkelkreft, derimot, er det enighet om den har skjedd for raskt til at den kan tilskrives genetiske endringer i populasjonen og at den derfor må skyldes miljømessige forhold som foreløpig ikke er tilstrekkelig kartlagt. På den annen side er det mulig at noen av de hormonforstyrrende stoffene som kan påvirke fosteret in utero, medfører epigenetiske forandringer, noe vi også kort nevner i kronikken. Vår oppfatning er at det ikke er noen grunnleggende uenighet mellom Møller og oss, men vi takker for kommentaren, som ga oss mulighet til utdypning på dette punktet.
