Kua, gutten og lymfeknuten – immunologiske prinsipper for vaksinasjon

Medfødt og ervervet immunitet

Kroppens hud og slimhinner danner barrierer som utgjør første forsvarsverk i medfødt (non-adaptiv) immunitet. I tillegg har vi proteiner i sekreter og i plasma som beskytter oss mot bakterier og virus. En rekke plasmaproteiner inngår i komplementsystemet, en kaskade som er spesielt viktig i den tidlige fasen av infeksjoner. Bakterier aktiverer komplementfaktorer, og det dannes komplementfaktorfragmenter: Opsoniner (C3b) binder reseptorer på fagocytter, anafylatoksiner (C5a, C3a) aktiverer mastceller, kjemotaksiner (C5a) rekrutterer leukocytter til inflammasjonen. Det dannes også terminalt komplementkompleks (C5b-C9) som laserer bakterier (3).

Leukocytter inndeles i lymfocytter (T-celler, B-celler, NK-celler (naturlige drepeceller)), monocytter, dendrittiske celler og granulocytter (e-fig 2). Ervervet (adaptiv) infeksjonsforsvar, som utvikles som en følge av kontakt med mikroorganismer, er avhengig av lymfocyttresponser og har tre kjennetegn: spesifisitet, hukommelse og toleranse (3). En spesifikk reaksjon betegnes ved at lymfocytter reagerer med ett antigen (og ikke et annet ubeslektet antigen). Immunologisk hukommelse innebærer at lymfocytter som er spesifikke for et antigen, gjennomgår celledeling for å bli langlivede hukommelsesceller. Toleranse omtales ikke nærmere her, men krever at lymfocytter ikke reagerer på kroppens egne celler og proteiner.

Figur 2  Leukocyttutviklingsrekker. Pluripotente hematopoetiske stamceller kan ved proliferasjon og differensiering utvikle seg til lymfocyttprogenitorceller eller myeloidprogenitorceller for å danne lymfocytt- og myeloidcellerekkene. Dendrittiske celler (DC), monocytter og granulocytter er derivert fra den myeloide cellerekken. Utviklingen står under innflytelse av en rekke cytokiner (G-CSF, M-CSF og GM-CSF) (e-tab 2). Monocytter utgjør ca. 2 – 10 % av leukocytter i blod. De uttrykker CD14 og TLR4 (LPS-reseptor). Når monocyttene går ut i vev, differensieres de til makrofager eller dendrittiske celler (DC). Vevsmakrofager forblir i vevet. Etter aktivering, vandrer dendrittiske celler gjennom lymfekar til lymfeknuter. Dendrittiske celler foreligger i lav konsentrasjon i blod (< 1 % av leukocyttene), men finnes i tillegg i de fleste vev og lymfoide organer. Hovedfunksjonen til dendrittiske celler er å igangsette immunresponser. Granulocytter utgjør 40 – 75 % av leukocyttene, har kort levetid (2 – 4 dager) og er viktig i førstelinjeforsvaret mot infeksjoner. T-celler, B-celler og NK-celler utgår fra den lymfoide cellerekken. B-celler utvikles fullstendig i beinmargen, mens T-celler utvikles fra tymocytter i thymus. Figuren er modifisert fra (3)

Opplasting av antigenpresenterende celler

Figur 3  Opplasting av peptider i gropen på MHC-molekyler. A. Profesjonelle antigenpresenterende celler (APC) endocytterer antigener, endosomer fusjonerer med MHC klasse II inneholdende vesikler, pH reduseres, og enzymer bryter ned proteiner til peptidfragmenter som lastes opp i gropen av MHC klasse II. MHC klasse II/peptidkomplekset fraktes deretter til overflaten av cellen, og kan gjenkjennes av T-cellereseptor (TCR) på overflaten av T-lymfocytter. B. Krystallstrukturen til MHC-klasse II-molekylet (3, 4). MHC klasse II består av en α- og en β-kjede. Den peptidbindende gropen ligger mellom to såkalte α-helikser fra α_1- og β_1- domenene. Figuren er modifisert fra (3)

La oss se på hvordan et moderne immunologisk perspektiv ville forklare funnene til Jenner. Gutten James Phipps (fig 1) ble immunisert subkutant med et inokulat av kukoppevirus. I huden og i subkutant vev finnes spesialiserte antigenpresenterende celler kalt dendrittiske celler. Disse er oftest hvilende og kalles da umodne. I hvilefasen tar dendrittiske celler opp ekstracellulærvæske tilsvarende flere ganger deres eget volum hvert døgn. Denne prosessen, makropinocytose, gjør at dendrittiske celler lastes opp med de antigenene som til enhver tid finnes i det aktuelle vevet (3), for eksempel kukoppeantigener etter vaksineringen. Proteinantigener brytes ned til peptider, som så binder gropen til MHC-klasse II-molekyler (ramme 1), for videre transport ut til cellens overflate (fig 3) (3, 4).

Mønstergjenkjennelsesreseptorer

Dendrittiske celler har en lang rekke reseptorer som aktiverer cellen ved kontakt med bakterie- og virusprodukter. Slike mønstergjenkjennelsesreseptorer (MGR) (5) er helt nødvendig for det medfødte immunforsvarets gjenkjennelse av patogener. Den største gruppen av mønstergjenkjennelsesreseptorer er Toll-liknende reseptorer (TLR, en gruppe som har fått navnet sitt etter toll-reseptor oppdaget i bananflue) (5). Mønstergjenkjennelsesreseptorer aktiverer og modner monocytter, makrofager og dendrittiske celler. Tabell 1 inneholder en liste av bakterieantigener og deres MGR-ligander, med sentrale referanser (6 – 21).

Ved infeksjoner, eller som i gutten James Phipps’ tilfelle, etter subkutan vaksinering med virus, vil dendrittiske celler meget effektivt modnes ved hjelp av mønstergjenkjennelsesreseptorer. De vil deretter vandre til lymfeknutens paracortex, hvor de presenterer et antigent «øyeblikksbilde» til T-celler (fig 4).

Figur 4  Vaksinering, aktivering og migrering av dendrittiske celler. A. Dendrittiske celler, eksempelvis langerhansceller i huden og subkutane umodne dendrittiske celler, tar opp ekstracellulærvæsken ved makropinocytose. Proteiner som tas opp, brytes ned til peptidfragmenter, og peptidene binder seg til gropen av MHC-molekyler (HLA-molekyler). Dendrittiske celler har en lang rekke med mønstergjenkjennelsesreseptorer (MGR). Når MGR binder bakterie eller virus, aktiveres cellen. MGR kan også føre til reseptormediert opptak av det bundne antigenet. På tilsvarende måte, kan antigener som påheftes komplementfaktorer (for eksempel C3b), aktivere og modne dendrittiske celler via komplementreseptorer (CR1, CD35) og føre til fagocytose. Dette kalles opsonisering. B. På umodne dendrittiske celler er det få MHC-molekyler på overflaten, da MHC- molekyler i løpet av mindre enn en time resirkuleres inn i cellen. Ved modning fraktes MHC-molekyler med peptid i gropen til overflaten og forblir der. Modningen medfører også at cellen begynner å uttrykke såkalte kostimulerende molekyler (CD80, CD86), som er viktig for effektiv aktivering av T-celler. C. I løpet av modningen uttrykker cellen kjemokinreseptorer som CCR7. CCR7 gjør at cellen kan binde kjemokinet CCL21 (tidligere kalt SLC). Dette gjør den dendrittiske cellen følsom for CCL21-kjemokingradienter slik at den kan vandre inn i vevsdrenerende lymfekar. D. Dendrittiske celler vandrer med lymfekaret ned til første drenerende lymfeknute. Her tar den seg ned gjennom lymfeknutens trabekelverk av retikulære fibroblaster, hvor den ekstravaserer og vandrer til lymfeknutens T-celleområde, paracortex. På denne måten frakter dendrittiske celler et antigent «øyeblikksbilde», tatt under en infeksjon eller ved en vaksinering, til en av immunsystemets kontrollstasjoner. Her møter den dendrittiske cellen T-celler. T-celler ankommer paracortex ved å ekstravasere gjennom spesialisert endotel, på såkalt høyendotelvenyler (HEV) i lymfeknutens paracortex. Dersom T-cellene gjenkjenner viruspeptider i gropen på MHC-klasse II-molekyler på overflaten til dendrittiske celler, vil T-cellen aktiveres, utskille cytokiner og gjennomgå celledeling. Figuren er modifisert fra (3)

For optimalisering av vaksiner er det nødvendig å simulere den aktivering som antigenpresenterende celler får fra mikroorganismer (22). Kunnskap om mønstergjenkjennelsesreseptorer og om hvordan man kan få den ønskede aktiveringen av dendrittiske celler, står derfor sentralt. Tradisjonelle vaksiner benytter gjerne svekkede eller drepte mikroorganismer og drar nytte av patogenets egne ligander for mønstergjenkjennelsesreseptorer. Eksempelvis aktiverer den levende attenuerte gulfebervirusvaksinen (YF-17D) en rekke toll-liknende reseptorer (TLR2, 7, 8 og 9) (21). En utfordring for moderne vaksineutvikling er å skreddersy vaksiner til å optimalisere igangsettingen av immunresponsen og å fremprovosere den ønskede typen av immunrespons som initieres av dendrittiske celler, jf. omtale av TLR og Th1/Th2-balansen nedenfor.

T-cellereseptor og B-cellereseptor

T-cellereseptor og B-cellereseptor er grunnlaget for immunologisk hukommelse og ervervet immunitet. Én reseptor på én dendrittisk celle er lik den som finnes på nabocellen. Dette er ikke tilfellet for lymfocytter, hvor T-cellereseptor (TCR) eller B-cellereseptor (BCR, membranbundet antistoff) kan være helt unike for den aktuelle cellen. For å forstå hvordan immunsystemet klarer å gjenkjenne et bredt repertoar av antigene determinanter, kreves det en kort gjennomgang av mekanismen for mangfold av T- og B-lymfocyttenes reseptorer.

Prinsipielt er mekanismen for danningen av lymfocyttreseptormangfold lik for B- og T-celler. B-celler gjennomgår en såkalt rearrangering av BCR-gener i utviklingen i beinmargen (23). Ett V-gensegment, ett D-gensegment (for tungkjeder) og ett J-gensegment settes tilfeldig sammen, og mellomliggende gensegmenter klippes bort (e-fig 5). Det samme skjer for T-lymfocytter og T-cellereseptor (TCR), men da i thymus. T-cellereseptor har to kjeder, rearrangeringen av TCR-α-kjedegensegmentene tilsvarer lettkjedegensegmentene, mens TCRβ-locus tilsvarer tungkjedelokus. Denne tilfeldige rearrangeringen resulterer i cirka 10⁹ – 10¹² potensielt unike reseptorer for T- og B-celler, noe som forklarer hvordan det er mulig å danne reseptorer som kan binde nesten alle tenkelige antigener (3). Merk at det ikke ligger noen antigenseleksjon i lymfocyttmodningen. B-celler som kommer fra beinmargen er altså ikke selektert for å kunne binde et antigen, og cellene har ingen viten om eksistensen av antigen (de kalles derfor naive lymfocytter). Bare tilfeldigheter avgjør om deres B-cellereseptor kan binde mikroorganismer i kroppen (3).

Figur 5  Antistoff, rearrangering av B-cellereseptoren. A. Membranbundet antistoff utgjør B-cellereseptoren (BCR). Den består av to kjeder, tung (H) og lett (L), som hver har en konstant del, og en variabel del (3). Altså får man en heterodimer, H₂L₂. Den variable delen av tung- og lettkjeden danner antigenbindingsstedet. Antistoff kan uttrykkes med fem tungkjede subklasser: IgM, IgD, IgG, IgA, IgE. Det kan enten ha en lambda- eller en kappalettkjede. B. Venstre del: Båndtegning av et halvt IgG-molekyl (røntgendiffraksjonsanalyse), som viser antistoffdomener. Disse domenene er skissert til høyre. Tungkjede: V_H, C_H1, C_H2, C_H3, og lettkjede V_L, C_L. Antistoff deles ofte konseptuelt inn i to deler, Fab (Fragment antigen binding) og Fc (Fragment crystalizable). Fc-delen til de forskjellige klassene (IgM til IgE) bestemmer effektorfunkjonen til antistoffet, for eksempel om antistoffet kan aktivere komplement eller binde Fc-reseptorer. C-D. B-celleprogenitorer i beinmargen rearrangerer immunglobulingensegmenter, først tungkjeden, deretter lettkjeden. C. Lettkjeden er konseptuelt lettere å gjennomgå: En B-celle kan enten rearrangere en kappa (κ) eller en lambda (λ) L-kjede: I kappalokus flytter et V-gensegment seg inntil et J-gensegment. Den mellomliggende delen av DNA danner en løkke som deleteres. Det er tilfeldig hvilket V-gensegment som rearrangerer til hvilket J-gensegment. Vi får derfor en rekke mulige resultater av denne rearrangeringen. I tillegg tenderer sammenføyningen av V og J til å være unøyaktig, slik at det kan introduseres ekstra nukleotider på sammenføyningsstedet (og dermed større variabilitet). Den rearrangerte DNA-sekvensen transkriberes til RNA, som bearbeides til mRNA (RNA-spleising, som fjerner introner), og translateres til lettkjedeprotein. D. Prosessen for rearrangering av tungkjedegener er prinsipielt den samme som omtalt ovenfor for kappalokus, men tungkjeden har i tillegg ett D-gensegment. Først flyttes D inntil J før V flyttes inntil allerede rearrangert D,J. Uttrykket av tungkjedegenet blir som for lettkjeden. Antistoffmangfoldet kan foredles ved såkalt somatisk hypermutasjon, en prosess som skjer i kimsentre i perifere lymfoide organer. Merk at dette bare skjer for B-celler, T-celler kan ikke videreforedle sin TCR etter emigrasjon fra thymus. Til sammen gir mekanismene for antistoffmangfold omlag 10¹² kombinasjonsmuligheter mht. generering av unike spesifisiteter. Figuren er modifisert fra (3)

Seleksjon, emigrasjon og resirkulering

I beinmargen fjernes B-celler som reagerer på kroppens egne antigener (selvantigener). Det samme skjer for T-celler i thymus. Denne prosessen kalles negativ seleksjon (3). De gjenværende lymfocyttene har reseptorer som ikke reagerer på kroppsegne proteiner.

Godkjente B-celler og T-celler emigrerer deretter ut i blodbanen som naive lymfocytter og vandrer til lymfeknuter og annet sekundært lymfoid vev. I lymfeknuter ekstravaserer både T- og B-lymfocyttene gjennom spesialiserte høyendotelvenyler i paracortex (fig 6A).

Figur 6  Resirkulering av naive T-celler og effektor-T-celler. A. Naive T-celler sirkulerer i blodbanen og passerer ut i lymfeknuters paracortex gjennom spesialiserte venyler kalt høyendotelvenyler (HEV). T-cellene fester seg til HEV-endotelet med selektiner, kjemokinreseptorer (for eksempel CCR7, som binder CCL21), integriner, og ekstravaserer gjennom endotelet ved diapedese. Dermed kommer T-cellene inn i det ekstravaskulære paracortexvevet og kan reagere på dendrittiske celler lastet opp med antigener fra kroppens mange vev. T-cellene migrerer deretter innover i lymfeknuten til margsinuser som samles til efferente lymfekar. Lymfekarene samles i ductus thoracicus, som tømmer seg i v. subclavia. B. Effektor-T-celler erverver et annet sett med kjemokinreseptorer på overflaten. I infisert vev aktiveres makrofager til å utskille kjemokiner (som for eksempel CCL2, tidligere kalt MIP-1α, CCL2, tidligere MCP-1. T-celler som har kjemokinreseptorer som kan binde disse kjemokinene (henholdsvis CCR1, 4, 5; CCR2, 4, 9), vil stanse opp ved infeksjonsfokus og ekstravasere. I vevet kan T-cellene aktiveres og utøve sin effektorfunksjon, interagere med DC og makrofager (CD40L-CD40, m.fl.), utskille inflammatoriske cytokiner, som IFN-γ, TNF, og drepe målceller (via FasL-Fas-interaksjon). Etter at infeksjonen er bekjempet, kan T-celler migrere tilbake via lymfekar, til blodbanen. Figuren er modifisert fra (3)

Presentasjon til hjelpeceller og cytotoksiske celler

T-celler inndeles i to hovedgrupper, etter uttrykk av enten CD4-koreseptor eller CD8-koreseptor (3). CD4-positive (CD4⁺) T-celler kalles hjelpeceller, mens CD8-positive (CD8⁺⁾ T-celler kalles cytotoksiske T-lymfocytter (CTL). I motsetning til B-celler, som med sine B-cellereseptorer kan binde konformasjonsdeterminanter på hele proteiner, gjenkjenner T-cellereseptor antigent peptid som ligger i gropen på MHC- klasse I- eller II-molekyler.

Nukleære og cytosolære proteiner brytes konstitutivt ned, og peptider fraktes over den endoplasmatiske retikulummembranen for å havne i gropen på MHC-klasse I-molekyler (3). Nedbrutte virusproteinfragmenter som uttrykkes av infiserte celler, havner altså som peptider på MHC-klasse I-molekyler. MHC klasse I/peptidkomplekset kan gjenkjennes av T-cellereseptor på cytotoksiske T-lymfocytter. CD8-koreseptoren benyttes av T-cellen til å stabilisere bindingen til MHC-klasse I-molekyler. MHC-klasse I-molekyler finnes på nesten alle kjerneholdige celler, som dermed kan presentere viruspeptidantigen til CD8-positive T-celler (3).

MHC klasse II uttrykkes bare av såkalte profesjonelle antigenpresenterende celler (dendrittiske celler, makrofager, B-celler). Proteinfragmenter derivert fra ekstracellulærvæsken, eller fra det sekretoriske apparatet, havner som peptider i gropen på MHC-klasse II-molekyler. Dermed vil de aller fleste vaksineantigener presenteres på MHC-klasse II-molekyler, via endocytose og endosomal prosessering av proteinantigener (fig 3). CD4⁺-koreseptoren binder MHC klasse II, og øker dermed aviditeten.

Attenuerte virale vaksiner vil ved transkripsjon og translasjon uttrykke cytosolære eller nukleære proteinantigener som havner i gropen på MHC klasse I. Derimot vil drepte vaksiner endocytteres og presenteres på MHC klasse II. Hvordan får man da aktivering av CD8-positive T-celler ved vaksiner som inneholder ikke-viable virus? Ved kraftig aktivering av antigenpresenterende celler skjer krysspresentasjon (cross priming) av ekstracellulære proteiner på MHC klasse I. Den nøyaktige mekanismen for dette er fortsatt uklar, men TLR3 ser ut til å spille en rolle (24).

Aktivering av T-celler

Dersom en naiv CD4-positiv T-celle tilfeldigvis har en T-cellereseptor (TCR) som kan binde et peptid presentert i gropen på MHC-klasse II-molekyler (for eksempel et peptid fra kukoppeviruset), mottar den både stimulering via T-cellereseptor og kostimulering via overflateproteiner som CD28 (som ligeres av CD80, CD86; fig 4B). Det dannes da en tett synapse mellom cellene og signaleringsapparatet polariseres inn mot synapsen (3). Etter flere timer har den naive T-cellen fått tilstrekkelig stimulering for å lage både vekstfaktoren IL-2 og IL-2-reseptorer. T-cellen gjennomgår så en kraftig celledeling som i løpet av noen uker kan resultere i titusenvis av datterceller, alle med samme spesifisitet, nå kalt effektorceller eller hukommelsesceller.

Det er to viktige forskjeller mellom den naive T-cellen og effektorcellen. For det første har effektorceller et annet sett med kjemokinreseptorer (fig 6B) som lokker cellen ut i betent vev – og ikke bare til lymfeknuter. Effekten av en vaksine er dermed å mangfoldiggjøre spesifikke hukommelsesceller, som umiddelbart kan dra til det infiserte stedet ved en infeksjon (fig 6B). Effektorceller utskiller dessuten inflammatoriske cytokiner som aktiverer en rekke celler, slik som monocytter, makrofager og dendrittiske celler (fig 6B, e-tab 2). Effektorcellen kan drepe virusinfiserte celler (og for eksempel kreftceller) ved å indusere aktivert celledød (apoptose) i målcellene. Alternativt kan effektorceller gi hjelp til B-celler og aktivere dem til å utskille antistoff.

Polarisering av effektorfunksjon

CD4-positive T-hjelperceller kan inndeles i to grupper med vidt forskjellige effektorfunksjoner, Th1- og Th2-celler. CD4-positive Th1-celler, som ofte kalles inflammatoriske hjelperceller, utskiller interferon-γ (IFN-γ, i tillegg til for eksempel IL-2 og TNF) (e-tab 2). Th1-celler er meget potente til å aktivere monocytter, makrofager og dendrittiske celler. Th1-celler er også helt nødvendige for eliminering av intracellulære bakterier som Mycobacterium leprae og Mycobacterium tuberculosis. I tillegg er Th1-celler spesielt effektive i kampen mot virusinfeksjoner. Videre er det vist at Th1-celler effektivt kan eliminere kreftceller (25, 26). Th1-celler kan også indusere apoptose i målceller ved at Fas-ligand (FasL) på Th1-cellens overflate binder Fas (CD95) på målcellen (26). For de fleste formål er det derfor ønskelig å indusere Th1-responser ved vaksinering.

CD4-positive Th2-celler er dårlige hjelpere av dendrittiske celler og makrofager, men er meget gode hjelpere av B-celler, utskiller IL-4 og IL-13 og er nødvendig for bekjempelse av helmintinfeksjoner. Et viktig poeng er at Th1- og Th2-celler gjensidig hemmer hverandre (tab 2). Dessuten kan dendrittiske celler aktiveres av patogener til å favorisere den ene eller andre responstypen. Lipopolysakkarid (LPS) fra patogene og mindre patogene bakterier induserer henholdsvis Th1- og Th2-responser, sannsynligvis grunnet forskjellig TLR4-signalering (27).

Det er vist at selekterte TLR-ligander kan polarisere responsen mot Th1-celler ved stimulering av humane dendrittiske celler (28, 29). Legering av TLR2 kan indusere Th2-responser (30 – 32). En effektiv virusvaksine mot gulfeber (YF-17D) resulterer i både Th1- og Th2-responser (med Th1-overvekt) (21). Dersom YF-17D-vaksinerte mus mangler TLR2, utvikles en kraftig Th1-respons (21). I lys av slike resultater, pågår en aktiv forskning for å utvikle vaksiner som favoriserer Th1-responser. Eksempelvis induserer Hiv-Gag-protein koblet til TLR7/9-agonister en kraftig og vedvarende Th1-respons i tillegg til CD8-positiv T-cellerespons hos aper (33).

Lisensiering av dendrittiske celler

CD4-positive T-celler potenserer antigenpresentasjonsfunksjonen av dendrittiske celler ved hjelp av membranbundet CD40-ligand (CD40L), som binder CD40 på de dendrittiske cellene. Dermed bedres cellens evne til å presentere til naive CD8-positve T-celler, en mekanisme som kalles lisensiering av dendrittiske celler (34). I tillegg utskiller CD4-positive T-celler cytokiner, for eksempel IL-2 og IL-15, som parakrint tilfører vekstfaktorer for CD8-positive T-celler (e-tab 2). CD8-positive cytotoksiske T-lymfocytter (CTL) har som hovedfunksjon å drepe virusinfiserte celler. Det er altså en stor fordel for virale vaksineantigener at det finnes epitoper som aktiverer både CD4-positive (med lisensiering av dendrittiske celler) og CD8-positive celler.

Etter aktivering vil virusspesifikke CD4-positiveT-celler og CD8-positive T-celler endre sine kjemokinreseptorer på overflaten og erverve evnen til å vandre til betent vev (fig 6B). Når gutten James Phipps igjen fikk en inokulering, denne gangen med koppevirus, hadde han T-celler som kunne dra direkte til det aktuelle virusinfiserte vevet. Koppevirusinfiserte celler ble dermed angrepet av koppespesifikke CD8-positive T-celler, som induserte apoptose i målcellene. Som støtte til CD8-positive T-celleresponser vil Th1-celler utskille cytokiner, som så aktiverer makrofager og bidrar til drap av virusinfiserte celler. Når virusinfiserte celler drepes, hindres videre mangfoldiggjøring av viruset.

CD4-positive T-celler hjelper B-celler

T- og B-celler samarbeider ved å gjensidig stimulere hverandre. T-cellen hjelper B-cellen til å differensiere til hukommelsesceller eller plasmaceller. Ved en infeksjon eller ved vaksinasjon vil antigener drenere fra vevet til lymfeknuter med den efferente lymfen. B-celler, som hovedsakelig befinner seg i lymfeknutens kortikale follikler, har derfor mulighet til å binde antigener fra et infeksjonsfokus. Dersom en B-celle har en egnet B-cellereseptor med spesifisitet for antigen, binder denne reseptoren antigenet, komplekset internaliseres og antigenet brytes ned til peptidfragmenter. Peptidene lastes deretter opp i gropen på MHC-klasse II-molekyler og fraktes til overflaten av B-cellen.

En slik BCR-ligering aktiverer B-cellen til å dra dypere inn i lymfeknuten, hvor den vil kunne treffe CD4-positive T-celler i randsonen rundt follikkelen (3). Dersom B-cellen i utkanten av folliklene finner en CD4-positiv T-celle som gjenkjenner det samme antigenet (nå presentert i form av peptid/MHC klasse II kompleks), aktiveres T-cellen. T-cellen stimulerer B-cellen både med cytokiner (for eksempel IL-2, IL-4, IL-5, IL-6, eller IFN-γ (tab 2), og ved CD40L-ligering av B-cellens CD40 (3). Avhengig av kvaliteten og kvantiteten av de mottatte signalene, vil B-cellen enten dele seg utenfor follikkelen og så differensiere til kortlivede IgM-utskillende plasmaceller (primærrespons), eller vende tilbake til follikkelen for å danne et kimsenter og gjennomgå såkalt somatisk hypermutasjon (sekundærrespons) (3).

De kortlivede plasmacellene står for den såkalte primærresponsen, hvor lavaffinitets IgM-antistoffer utskilles. IgM består av fem (eller seks) antistoffmonomerer (H₂L₂)_5/(6) (35) og er en meget effektiv komplementaktivator. På tross av en lav affinitet finnes ti (eller 12) antigenbindingssteder. Man sier derfor at IgM har høy bindingsaviditet.

Kimsenterreaksjonen er grunnlaget for den såkalte sekundærresponsen. I B-cellefollikler finnes en spesialisert celle kalt follikulærdendrittisk celle (FDC). Denne celletypen har et annet opphav enn dendrittiske celler og mangler MHC-klasse II-molekyler, men har rikelig med komplementreseptorer og Fc-reseptorer (3). Antigener som aktiverer komplement eller som binder IgG, dekker derfor follikulærdendrittiske celler. B-celler som aktiveres, gjennomgår en meget kraftig celledeling hvor deres antistoffreseptorgener muteres i en aktiv prosess der AID-proteinet (activation-induced deaminase) er sentralt (36). B-celler med hensiktsmessige mutasjoner binder bedre antigen på overflaten av follikulærdendrittisk celler. De klarer derfor mer effektivt å ta opp antigenet og presentere til CD4-positive T-celler og selekteres dermed for videre overlevelse. T-celle CD40L ligerer CD40 på B-cellens overflate og induserer isotypeskifte, for eksempel fra IgM til IgG. Det er deretter to differensieringsmuligheter: B-cellen kan enten vandre til beinmargen og bli langlivede plasmaceller, eller bli hukommelsesceller klare til å reagere på en reinfeksjon (3).

Plasmaceller utskiller 100 millioner antistoffmolekyler per sekund og overlever flere år i beinmargen. På denne måten får man en langvarig humoral immunitet der høyaffinitets isotypeskiftede antistoffer er ferdig fremstilt til neste smitteeksponering (3). Den vaksinerte James hadde altså sannsynligvis høyaffinitets IgG-antistoffer med spesifisitet for kukoppevirus i plasma og ekstracellulærvæsken. Når han så ble eksponert for koppevirus, kunne slike antistoffer kryssreagere med viruset og hindre videre spredning.

I forhold til moderne vaksinestrategier er det mulig at B-celler er sekundære i forhold til hensynet til optimal DC-aktivering. Det er likevel vist at B-celler reagerer meget godt på MGR-ligander som CpG og LPS, og at B-celler uttrykker en rekke TLR. Antigener som aktiverer komplement er også 1 000 ganger mer effektive til å fremkalle antistoffer i sekundærresponsen enn antigen som ikke er bundet til komplementfaktorer. Denne kraftige effekten forklares ved at B-celler har reseptor for komplementfaktor C3d og interaksjon med antigen-C3d komplekser på follikulærdendrittiske celler (3). Altså er det slik at B-celleresponser optimaliseres i nærvær av patogener eller deres produkter (CpG, o.l.), et fenomen som det er mulig å simulere ved vaksinering.

Antistoffeffektorfunksjoner

Antistoffisotyper varierer i evne til å igangsette biologiske effektorfunksjoner. Dette gjelder komplementaktivering, opsonisering (via Fc-reseptorer) og antistoffavhengig cellulær cytotoksisitet. Som en grov hovedregel kan man si at CD4-positive Th1-celler hjelper B-celler til å gjennomgå isotypeskifte til isotyper som er mer effektive ved disse tre prosessene. CD4-positive Th2-celler induserer IgE, som er nødvendig for immunresponser mot helminter. I tillegg induseres andre isotyper og subklasser av IgG. Også for B-celleresponser er det altså hensiktsmessig at dendrittiske celler igangsetter Th1-responser.

Virussmittede celler vil også kunne uttrykke enkelte virusproteiner på sin overflate som antistoffer kan binde. Antistoffbinding til celleoverflater resulterer både i komplementaktivering og i antistoffavhengig cellulær cytotoksisitet. I dette siste angripes antistoffmerkede celler av Fc-reseptorbærende celler som NK-celler (3).

MHC-peptidbindingslommer

MHC-molekyler har meget stor interindividuell variasjon (3). Dette har konsekvenser for vaksinasjonsstrategier da MHC-molekyler varierer sterkt i evnen til å binde definerte peptider.

I den peptidbindende gropen finnes lommer hvor bestemte aminosyrer eller sidekjeder kan feste seg. Slike lommer varierer i stor grad mellom personers HLA-molekyler. Det er derfor også oftest forskjellige peptider som presenteres fra et antigent protein hos forskjellige personer. På befolkningsnivå er det dermed som regel mer effektivt å vaksinere med preparater som inneholder hele proteiner, for å sikre at hver enkelt vaksinerte person blir immunisert med et protein som inneholder peptider det er mulig å binde og presentere.

Immunitet i slimhinner

Slimhinner og mucosaassosiert lymfoid vev (MALV) er meget viktig i vårt forsvar mot patogener (fig 7) (3, 37, 38). Det er ikke hensiktsmessig å reagere immunologisk mot matantigener, kroppen må altså klare å skille bakterier/virus fra for eksempel hveteproteiner (39). Dette kalles oral toleranse. Vaksiner som leveres gjennom slimhinner må altså fremstå som patogent. Mye tyder på at mønstergjenkjennelsesreseptorer har stor betydning for effektiviteten av slike vaksiner.

Figur 7  Peyerske plakk og mucosaassosiert lymfoid vev (MALV). A. I tynntarm finnes peyerske plakk, strukturer som konseptuelt likner lymfeknuter ved å ha B-cellefollikler, T-celleområder og høyendotelvenyler (3). B. Det er imidlertid ingen efferent lymfe, men spesialiserte epitelceller (M-celler) som frakter antigener over epitelet til T-cellene, B-cellene og dendrittiske celler i submucosa (3). Det finnes også spredte dendrittiske celler, både her og i andre slimhinner, som har lange utløpere som strekker seg ut i lumen. Dersom slike dendrittiske celler treffer på patogener som binder MGR, vil den dendrittiske cellen fagocyttere patogenet, aktiveres og dra til drenerende lymfeknuter hvor antigener presenteres. Flesteparten av B-celler, og en stor andel av T-celler i kroppen finnes i mucosaassosiert lymfoid vev (MALV), både i fokale områder, som peyerske plakk eller tonsiller, eller diffust i submucosa. Plasmaceller utskiller IgA-dimerer med J-kjede, som binder poly-Ig-reseptor PIgR på overflaten av epitelceller (37). Komplekset transcytteres og PIgR kuttes av proteolyttiske enzymer. Den delen av PIgR som er bundet til IgA etter proteolyse, kalles sekretorisk komponent og beskytter mot proteolyse. Luminalt IgA vil kunne binde bakterier og forhindre at bakterier kan binde seg til epitelceller. Ved tilstedeværelse av patogener i tarmen ligeres MGR på epitelceller, uttrykket av PIgR oppreguleres, og uttransportering av IgA effektiviseres (38). Vaksiner som får tilgang til MALV gjennom M-celler, eller via aktiverte dendrittiske celler, vil kunne aktivere T- og B-celler. Som for andre vaksiner spiller sannsynligvis MGR en stor rolle for kvaliteten av immunresponsen. Figuren er modifisert fra (3)

Terapeutiske vaksiner og kreft

Kreftceller kan overuttrykke proteiner, uttrykke muterte eller posttranslasjonelt modifiserte proteiner eller uttrykke helt unike tumor spesifikke proteiner, for eksempel hos kreftceller i B-cellerekken, som kan presentere BCR V-region- peptidsekvenser på MHC klasse II. Det er vist at både CD4-positiveT-celler og CD8-positive T-celler kan spesifikt angripe kreftceller, et konsept som kalles immunovervåking (25, 26). På samme måte som for mikroorganismer, er optimal immunaktivering nødvendig for adekvate immunresponser mot kreftcellen. Resultater fra vaksineringsforsøk og immunterapi er noe blandet, men lovende. Det pågår en utstrakt internasjonal forskning for å utvikle og optimalisere effektive terapeutiske vaksiner.