Gastroøsofageal reflukssykdom er en meget vanlig tilstand. Den behandles best med såkalte protonpumpehemmere, som effektivt hemmer H+/K+-ATPase i ventrikkelens parietalceller. Medikamentgruppen protonpumpehemmere har i flere år vært blant de mest solgte medikamenter på verdensbasis. Odd Brørs omtaler i Tidsskriftet nr. 18/2006 aspekter rundt dosering av protonpumpehemmere (1). Artikkelen har alvorlige mangler.
Artikkelen angir fire hovedbudskap. Det første er i og for seg greit. Det andre budskapet er at «for sterk hemning av syresekresjon øker risikoen for kreft i oesophagus og ventrikkel» (1). Det foreligger ingen dokumentasjon hos menneske for at for sterk hemning av syresekresjon øker risikoen for kreft i oesophagus. Når det gjelder kreft i ventrikkelen, er det hos rotter vist at vedvarende hypergastrinemi kan føre til karsinoid i ventrikkelen, men det er aldri vist at dette har ført til dysplasi eller invasivt karsinoid hos mennesker. Dette budskapet savner derfor etter vår mening dokumentasjon både i artikkelen og i litteraturen for øvrig. Hvis Brørs har slik dokumentasjon, bør den snarest komme det medisinske miljø til gode.
Det tredje hovedbudskapet er at «bruk av protonpumpehemmere for å redusere syresekresjon bør skje ved individuell dosetilpasning basert på effekt på pH i mageinnhold eller kromogranin A i blod». Disse utsagn ligger svært langt fra klinisk praksis. Doseringen bør skje ut fra klinisk respons på symptomer. Monitoreringen av intragastrisk pH krever spesielle pH-sonder, og oss bekjent finnes ingen studier om reflukssykdom som underbygger forfatterens syn når det gjelder dosetilpasning basert på bestemmelse av kromogranin A.
Det siste hovedbudskapet er at «genotyping av CYP2C19 kan grovt forutsi dosebehovet av protonpumpehemmere hos raske, intermediære og langsomme omsettere». At CYP2C19-polymorfisme kan influere på den syresekresjonshemmende effekt av protonpumpehemmere, er riktignok vist i korttidsstudier, men oss bekjent er det ikke noen studier som har vist at genotyping har hatt betydning for dosering ved reflukssykdom. Hvorvidt en slik praksis er kostnadseffektiv, er heller ikke problematisert.
Brørs angir videre en anbefaling om at pasienter med milde symptomer, refluks uten øsofagitt eller mild øsofagitt først bør prøve H₂-blokker. Dette er også et forlatt syn som verken deles av Kunnskapssenteret (2) eller som gjenspeiles i de foreslåtte reglene for refusjon for medikamenter ved reflukssykdom.
Artikkelen er ikke bare ubalansert, det må også vurderes om den ivaretar et nødvendig krav til varsomhet. Vi får en rekke henvendelser fra pasienter hver gang det hevdes i mediene at protonpumpehemmere fører til kreft.
