I Tidsskriftet nr. 19/2006 stiller Roar Dyrkorn seg helt uforstående til at noen krever å få se den vitenskapelige dokumentasjonen som viser effekten av generika, i dette tilfellet Fosamax versus annet alendronatpreparat (1).
Noen av oss mener det er selvsagt at slik informasjon skal være offentlig tilgjengelig så snart myndighetene har fattet en beslutning basert på premissene. At jurister finner en slik hemmeligholdelse velbegrunnet, må være et uttrykk for en juridisk villfarelse som de lovgivende myndigheter må rydde opp i. Det er å håpe at Sivilombudsmannen ikke vil uttrykke tvil om det.
Dyrkorn bør la helsepolitiske og økonomiske insinuasjoner ligge, inkludert uklare og irrelevante insinuasjoner mot en «nestor» og verbalt skuespill som «mener Falch at virkningen av to identiske molekyler er avhengig av hvem som produserer dem?». Dyrkorn bør heller etterstrebe en korrekt fremstilling av de vitenskapelige forhold. Det er vitenskapelig ukorrekt å påstå at «ekvivalens» i denne sammenhengen er likhet mellom medikamenter, slik Dyrkorn uttrykker seg: «inntak av samme mengde skal føre til like plasmaverdier, like nivåer på virkestedet…» (1). Det er ikke likhet som er grunnlaget for å godkjenne generiske produkter. Godkjenningen baserer seg på at avviket med en viss statistisk sannsynlighet ligger innenfor visse grenser. Det foreligger ingen vitenskapelige metoder som kan vise likhet, av den enkle grunn at likhet aldri kan vises å foreligge. Godkjenningen av generiske produkter baserer seg på påvisning av et avvik mindre enn 25 % fra originalproduktet med p < 0,05. For meg, som ikke-farmakolog, fremstår dette som en enorm forskjell. Hvis pasienter får utlevert snart det ene og snart det andre generiske produktet, vil jo det i verste fall kunne gi en halvering eller dobling fra kvartal til kvartal. Dette er bekymringsfullt når mankjenner de relativt snevre grenser for optimal effekt av bisfosfonater. At de metoder som anvendes i vurdering av generika langt fra er fullkomne, er dokumentert ved at generika som epilepsipasienter har fått utlevert, ga tilbakefall. Vi tror ganske enkelt ikke på noen ufeilbarlighet i farmakologien og «fagmiljøer i en rekke andre europeiske land» og heller ikke på at de fagpersoner som er satt til å ivareta helseøkonomiske interesser, er uhildet.
Et annet poeng er at hvis man samarbeider med de miljøer i Norge som har detaljert kunnskap om forebygging av osteoporose, kan det tilrettelegges en enkel og billig vurdering av de generiske produkter som de aktuelle fagmiljøer vil betrakte som troverdig.
