Knut Lundin & Kjell Kett griper fatt i teksten i hovedbudskapsruten, som er en sterkt forenklet fremstilling. Jeg må gi dem rett i at formuleringen om økt kreftrisiko i oesophagus er uheldig. Det fremgår i selve artikkelteksten at det har vært reist mistanke om økt risiko for kreft i oesophagus, men dette er ikke tilstrekkelig dokumentert. Når det gjelder ventrikkelkreft, anser jeg det verken for bevist eller motbevist at protonpumpehemmere gir kreft hos menneske. Når protonpumpehemmere kan gi kreft hos rotter, som er en av de dyreartene som brukes i preklinisk toksikologisk testing, og virkningen er assosiert med hypergastrinemi, er det etter min mening meget god grunn til å være forsiktig med unødvendig høye doser av protonpumpehemmere, fordi dette øker gastrinnivået. Hvis det er tilstrekkelig effekt av H₂-antagonister, er dette et aktuelt terapialternativ.
Lundin & Kett hevder videre at protonpumpehemmere doseres etter effekt. Det er strålende hvis de gjør dette, men jeg tror relativt få leger driver med systematisk uttesting av protonpumpehemmere (eller andre medikamenter for den saks skyld) for å se om lavere dose enn den anbefalte standarddose er tilstrekkelig. Det er ennå altfor liten forståelse av at dosebehovet ved medikamentell behandling er individuelt. Kunnskapssenterets gjennomgang av dokumentasjon (1) er en analyse av utprøvninger med preparatsammenlikninger og ikke undersøkelser av optimal dosering til enkeltpasienter, noe som er hovedfokus i min artikkel.
Genotypebestemmelse av CYP2C19 er ikke veldig dyrt, spesielt hvis man tar i betraktning at kostnadene til medikamentell langtidsbehandling kan reduseres hos en betydelig andel av pasientene. Bruk av unødvendig høye doser øker kostnadene i tillegg til at de biologiske effektene er uklare.
Det hevdes at mer varsomhet er på sin plass for ikke å skremme pasientene. Den tvil som angår sikkerhet av protonpumpehemmere, særlig i høyere dose enn nødvendig, bør ikke skjules for pasientene.
